- Artikkelen er skrevet av Zeev Golin. Han flyttet fra fra Delaware, USA, til Israel i 1980. Han er en pensjonert bankansatt, bor for tiden i Rehovot. Oversatt til norsk av Dag T. Elgvin.
Fred, slik de fleste i den vestlige verden ser det, er fravær av krig. En slik fred kan et land få når som helst ved å ytre tre enkle ord: «Vi overgir oss.» Dette er ikke ekte fred, det er nederlagets fred, trelldommens fred.
Hva er virkelig fred? Ordet fred; shalom, har samme rot som ordet for fullstendighet (shleimut); shin-lamed-mem. Fullstendig fred får et land når både virkelige og potensielle fiender er avskrekket av landets militære makt og økonomiske styrke, samt folkets sosiale samhørighet og vilje til å forbli uavhengige og frie, selv med risiko for krig.
Dette er seierens fred, freden til et fritt folk.
Dette er en fred der verden respekterer landets grenser.
Dette er en fred der ingen land ville våge å tvinge oss til å akseptere politiske og territorielle krav som ville innebære alvorlig risiko for den nasjonale sikkerhet.
Dette er en fred der økonomiske, forsvarsmessige og politiske forbindelser med andre land er basert på gjensidige interesser og ikke på utpressing.
I forrige generasjon valgte Israel altfor ofte nederlagets fred. Våre ledere tok utrolig risiko i håp om å oppnå permanent fravær av krig. Vi brakte en hær av terrorister fra et utenlandsk eksil de fortjente, og ga dem vesentlig deler av Eretz Israel. Vi ga dem penger, våpen og arbeid.
Samtidig ga vi etter for internasjonalt press og behandlet de jødiske innbyggerne i Judea, Samaria og Gazastripen som annenrangs borgere. Denne diskrimineringen ble omskrevet med pene ord, som «midler til å gjennomføre politiske beslutninger» eller «fredsbyggende tiltak». Arabernes bevegelsesfrihet ble prioritert over de jødiske innbyggeres sikkerhet. Hårde restriksjoner ble lagt på jødisk bygge- og landbruksaktivitet. Utenomrettslige tiltak som administrativ forvaring, fengsling av mindreårige, utvisningsordrer og til og med tortur har motvirket jødisk bosetning i deler av Eretz Israel.
Trett av å kjempe i Libanon flyktet vi fra sikkerhetssonen, slik at Irans stedfortreder-terroristhær kunne etablere en permanent posisjon ved vår nordlige grense. Vi har gitt etter for trusler og diplomatisk press og avstått naturressurser for titalls milliarder dollar til den samme iranske stedfortrederen.
Alt dette fordi vi ønsket en tilstand av ikke-krig, som vi trodde var ekte fred.
Men stikk i strid med hva de hadde forventet som fant på og gjennomførte denne politikken, ble ikke araberne tilfredsstilt. De fortsatte å bevise at de ikke hadde noen interesse av å anerkjenne vår rett til å eksistere, og de hindret ikke antijødisk terror. Selv da fortsatte vi å være absurd sjenerøse – i håp om at de en dag ville vise sin takknemlighet og la oss være i fred.
Grusomhetene i Simchat Torah 5784 – 7. oktober 2023 – bør endelig ha knust illusjonene til de som trodde sterkest på denne politikken.
I håndteringen av vår geopolitiske situasjon har vi – akkurat som Europa og Amerika – veid en rekke faktorer: demografi; demokratiske verdier; folkerett; menneskerettigheter; empati for et folk som angivelig søker nasjonal selvbestemmelse; og sensitivitet overfor dem som hevder å være våre venner.
Slike faktorer teller lite eller ingenting i denne delen av verden. De vil aldri overbevise våre fiender om å la oss være i fred til å sitte under våre vinranker og fikentrær. I Midtøsten er det bare to ting som betyr noe: tro og kraft. Tro – den religiøse og / eller ideologisk baserte troen som ligger til grunn for et lands eksistens. Kraft – evnen og viljen til å kjempe for denne overbevisningen.
Israel eksisterer for å være hjemmet til hele det jødiske folk: et sted vi kan leve slik Toraen har til hensikt at vi skal. Vi må ledes av vår tro og bruke vår makt til å avskrekke våre fiender og sikre fremtiden til det jødiske folk. Bare når vi kommer seirende ut av dette foretagende, kan vi nyte virkelig fred.
