- Artikkel av Bassem Eid, palestinsk fredsaktivist som bor på Vestbredden, i Newsweek, 28. januar 2024. Oversatt til norsk av Bertil Knudsen.
Israel har fått mye kritikk i det siste fordi de angivelig avviser en tostatsløsning som deler et territorium som en gang var det britiske mandatområdet Palestina mellom to folk. Sannheten er ikke fullt så enkel. Som en palestiner som av hele mitt hjerte lengter etter en tostatsløsning og en forbedring av levevilkårene på Vestbredden og i Gaza, mener jeg at dette er en sannhet som må sies: Det er Israel – og det sionistiske jødiske fellesskapet som eksisterte forut for uavhengigheten – som hele tiden har tilbudt kompromiss, dialog og en tostatsløsning. Og det er palestinske demagoger som verdsetter personlig makt mer enn sitt folks beste som har forkastet disse rause tilbudene – til fordel for endeløs strid og ønsket om å knuse det jødiske samfunnet fullstendig.
Det er den palestinsk-arabiske nasjonalistbevegelsen som har forrådt det palestinske folk og konsekvent vært motstandere av fred. Dessverre overskygger synspunktene til de antisemittiske palestinske lederne ofte røstene til virkelige palestinere som lengter etter fred. Disse røstene høres bare sjelden, som i en protest nylig i Gaza der kvinner og barn protesterte mot Hamas. De ga terroristorganisasjonen skylden for de tragiske livene deres og viste tydelig splittelsen mellom folket og deres ledere.
Men det er ikke bare Hamas. Den palestinske ledelsen har sveket sitt folk siden begynnelsen av forrige århundre, også når jødene om og om igjen prøvde å tilby oss en stat.
I 1922 gikk Folkeforbundet enstemmig inn for å opprette Palestina-mandatet som et jødisk nasjonalt hjem med et kart som avbildet ikke bare Israel, Vestbredden og Gaza, men også det som nå er Jordan, som britene i stedet opprettet som et separat arabisk monarki, idet de skar vekk mer enn 75 prosent av det opprinnelige tildelte området. Denne visjonen ble drastisk redusert gjennom opprettelsen av Jordan, men det jødiske samfunnet så det som en mulighet til sameksistens.
Og responsen? En rekke arabiske angrep som terroriserte jøder i Palestina i 1920- og 30-årene, og som rett for øynene på de britiske herskerne ødela gamle jødiske samfunn på steder som Hebron.
Da den britiske Peel-kommisjonen foreslo en oppdeling av Palestina i 1937, aksepterte de jødiske lederne den som et kompromiss, til tross for den lille størrelsen på den foreslåtte jødiske staten. Med det som etter hvert skulle bli et tilbakevendende tema, ble imidlertid denne fredsgesten møtt med kontant avvisning av det arabiske fellesskapet. Man nektet å godta ikke bare betingelser – det var en avvisning av selve muligheten for fredelig sameksistens. Avvisningen kom fra blant andre palestinske ledere som Hajj Amin al-Husseini. Senere innledet han samarbeid med nazistene i den annen verdenskrig, blant annet ved å rekruttere balkanske muslimer til SS.
Da FNs generalforsamling stemte for å dele mandatområdet inn i jødiske og arabiske stater i 1947, mottok det jødiske samfunnet forslaget med glede. Tragisk nok avviste den palestinske arabiske ledelsen igjen til og med en liten jødisk stat på territoriet. Så inviterte de hærstyrkene til syv arabiske naboland til å invadere og knuse den nye jødiske staten i det som ble Israels uavhengighetskrig.
Trenden fortsatte med Oslo-avtalen i 1993, der israelske ledere generøst tillot en folkemorderisk terroristgruppe ved navn Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO), drevet av mesterhjernen og massemorderen Yasser Arafat, å ta kontrollen over mesteparten av Vestbredden og Gaza-stripen. Året 2000 var et kritisk vendepunkt. På Camp David-møtet satte Israel frem et helt nytt tilbud om opprettelse av en palestinsk stat. Igjen ble de møtt av avvisning fra den palestinske ledelsens side – og utbruddet av den blodige annen intifada, en bølge av selvmordsbombing som drepte nesten tusen israelske sivile.
Sviket knuste enhver illusjon om at den palestinske siden var interessert i en fredelig løsning.
Så kom 2008 og konferansen i Annapolis, der Israel igjen strakte en hånd ut med et forslag om en uavhengig palestinsk stat. Den palestinske presidenten Mahmoud Abbas’ avvisning av dette tilbudet var ikke bare skuffende – det var sjokkerende. I dag sitter Abbas, som kom til makten i 2004, på det nittende året av sin fireårige periode, idet han har avlyst både valgene og grunnloven i de palestinske territoriene.
Samtidig blir Gaza-stripen styrt av det motbydelige Hamas, Palestinas ISIS, som 7. oktober 2023 invaderte samfunnene i sør i Israel, myrdet 1.200 sjeler på en eneste marerittaktig dag og tok mer enn 240 gisler til Gaza. Samtidig med disse mordene begikk de unevnelige seksuelle overgrep og fortsatte mishandlingen av gisler frem til i dag – en grusom påminnelse om den menneskelige prisen i denne konflikten.
Det overordnede målet i stiftelsesdokumentet til Hamas er ikke sameksistens, men tilintetgjørelsen av Israel. Khaled Meshaal, tidligere sjef for Hamas og fremdeles en av de øverste lederne, klargjorde denne måneden Hamas’ posisjon i spørsmålet om en tostatsløsning: «Vi avviser denne ideen, for den betyr at du ville få et løfte om en [palestinsk] stat, men likevel må du anerkjenne legitimiteten til den andre staten, som er den sionistiske enheten … Vi vil ikke gi opp vår rett til Palestina i sin helhet, fra elven [Jordan] til [Middel]havet.» Han insisterte på at 7. oktober bare styrket hans overbevisning.
Historien om den israelsk-palestinske konflikten om en tostatsløsning avdekker en brutal virkelighet: Israel har konsekvent gjort ærlige anstrengelser for å oppnå fred, bare for å bli møtt med avvisning, svik og avskyelig vold fra den palestinske siden. Dette mønsteret av avslag, representert særlig av grupper som Hamas, har vært det virkelige hinderet for fred.
Det er på tide å erkjenne denne sannheten uten omsvøp. De som hevder å ønske fred, må møte og utfordre de avvisende elementene innen det palestinske samfunnet, deriblant Hamas. Vi må kvitte oss med den palestinske elite som har hersket i 15 år uten faktisk å representere det palestinske folk. Bare da kan vi håpe å skape en vei mot en fredelig fremtid med to stater.
