Mandag kveld klokken 21:35 sto dokumentarenfilmen «Et annet Jerusalem» oppført på sendeplanen til NRK2 i anledning 50-årsmarkeringen for Seksdagerskrigen.
«Et annet Jerusalem» handler ifølge filmskaperne om situasjonen etter at Israel tok kontroll over hele Jerusalem i Seksdagerskrigen i 1967. Filmen fokuserer i stor grad på at jøder siden den gang har flyttet inn i den østlige delen av Jerusalem, og at mange palestinere har fått husene sine revet i løpet av de siste 50 årene.
Dokumentaren starter med at seerne blir kjent med Khaled al-Zeer. Han følger oss gjennom hele den 60 minutter lange dokumentaren. I de første scenene blir vi vitne til at israelske politifolk er til stede mens bulldosere river det lille provisoriske huset han har satt opp på tomten sin. Sammen med sine seks barn står han fortvilet og ser på at bygget rives. Men hvorfor det rives får seerne ingen forklaring på. Allerede fra første stund skapes det et inntrykk av at israelerne overkjører palestinerne.
Det er først langt ute i dokumentaren – i en bisetning – at vi får vite at han bygget huset uten tillatelse. Dokumentarskaperne fremstiller det som om myndighetene plager al-Zeer fordi han angivelig ikke ønsker å selge tomten sin til jøder. Men al-Zeer vet godt hva slags reaksjon han får fra israelske myndigheter når han bygger uten tillatelse. Og det er den reaksjonen det virker som han ønsker å framprovosere.
Har en lang historie med konflikter med myndighetene
Tidligere har Khaled al-Zeer også blitt brukt som kilde av den britiske kringkasteren BBC. Også da stilte al-Zeer fortvilet opp til intervju mens bulldosere rev et annet bygg på tomten hans. Historien var den samme. En stakkars mann mot den israelske overmakten. At området er regulert til andre formål enn bolig nevnes ikke av verken BBC eller i dokumentaren på NRK. Det er opplysninger som ikke passer inn i deres historie.
Khaled al-Zeer har en lang og turbulent historie med israelske domstoler som ikke bare handler om ulovlige konstruksjoner. En israelsk dommer beskrev ham slik i 2011; «Foran oss har vi en mann med en kriminell fortid med lovbrudd for vold, eiendom og narkotika.» Likevel fremstilles han kun som et stakkarslig offer.
Også i Norge rives boliger som bygges uten tillatelse. Det er konsekvenser for ulovlig bygging stort sett over hele verden. Det skjer til og med i dokumentarfilmskapernes hjemland Sverige. Dette er ikke noe som er unikt for Israel, men dokumentaren fremstiller det som om boliger blir revet kun fordi det bor palestinere der. At boliger rives på grunn av manglende godkjenning, at området er regulert til annet enn boliger eller at myndighetene eksproprierer på grunn av byutvikling, nevnes ikke.
Dokumentaren nevner heller ikke noe om at myndighetene også river boliger på vestsiden av Jerusalem. I 2010 ble 58 illegale boliger revet i Vest-Jerusalem, mot 23 i Øst-Jerusalem. Ulovlige bygninger et en utfordring flere steder i Jerusalem.
Fremstiller boligsalg som noe suspekt
En annen vi blir kjent med i løpet av dokumentaren er jødiske Arieh King. Han er grunnlegger av organisasjonen Israel Land Fund, som kjøper opp private eiendommer. Målet er ifølge dem selv å kjøpe opp «hus for hus, tomt for tomt» for å sikre at Israel forblir i jødiske hender for alltid. Boligkjøpene foregår på samme måte som i Norge. Palestinere ønsker å selge boligen sin, og King legger inn et bud.
– Men hvorfor vil de selge, spør dokumentskaperen.
King svarer at folk ønsker å tjene penger. På samme måte som folk selger bolig i Stockholm, Oslo eller London. De ønsker å tjene penger og øke levestandarden sin. Men dokumentskaperne virker ikke tilfreds med svaret. Det går raskt til neste klipp. Vi ser et stort antall israelske politifolk på vei mot tomten til Khaled al-Zeer. Denne gangen er det en ulovlig mur på tomten som skal rives. En stemme sier; «Men Khaled vil ikke selge.» Dokumentaren er redigert på en måte som skaper et inntrykk av at palestinerne blir presset til å selge eiendommene sine.
Dokumentaren bruker også Meir Margalit som en av sine hovedkilder. Margalit er en israelsk forfatter og politiker på venstresiden i israelsk politikk. Han forteller at han er bekymret for framtiden til den israelske staten på grunn av okkupasjonen. «Før eller siden vil det eksplodere. Derfor får jeg ikke sove om natten,» sier Margalit.
Det nevnes ikke med et ord at Israel gjentatte ganger har kommet med tilbud om å avslutte okkupasjonen. Det passer heller ikke inn å fortelle at Israels okkupasjon av Vestbredden er lovlig etter folkeretten. Israel vant områdene i en forsvarskrig i 1967. Den eneste grunnen til at Israel fortsatt har militær kontroll over området, er at lederne til palestinerne som bor der ikke har akseptert at Israel skal forbli en stat med jødisk flertall og identitet. En israelsk tilbaketrekning nå vil ikke føre til mer fred og sameksistens, men en opptrapping av vold og terror og et sammenbrudd av de palestinske selvstyremyndighetene.
Vi kan med stor grad av sikkerhet slå fast at filmskaperne ikke kan navnet på en eneste palestinsk politiker som anerkjenner Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk.
Arkeologiske utgravninger i Jerusalem
I dokumentaren møter vi også Ziad Al-Hammouri i «Jerusalem Center for Social & Economic Rights». I 2006 skrev den israelske organisasjonen NGO Monitor, en vaktbikkje overfor ikke-statlige organisasjoner, at Al-Hammouris organisasjon er involvert i ekstreme politiske kampanjer og oppvigleri mot Israel.
Dokumentaren fokuserer også mye på Davids by, et arkeologisk område som antas å være restene av det opprinnelige Jerusalem. Dette området ligger i Silwan, en hovedsakelig palestinsk bydel i Øst-Jerusalem. Dokumentaren fremstiller det som om de arkeologiske utgravningene er et virkemiddel for å jage bort palestinerne.
– Arkeologi og økologi er viktige brikker i den israelske okkupasjonen, sier fortellerstemmen.
Norsk pengestøtte til dokumentaren
Den svenske dokumentaren er laget av ekteparet Per-Åke Holmquist og Suzanne Khardalian. Sistnevnte har også stått for manuset til dokumentaren. Khardalian er født og oppvokst i Beirut i Libanon, men har bodd i Sverige siden 1998. Ekteparet har laget flere dokumentarer om situasjonen til palestinerne opp gjennom årene.
Dokumentaren har fått 650.000 kroner i norsk støtte. Konsulent Kristine Ann Skaret ved Norsk filminstitutt, som bidro med 340.000 kroner, begrunner pengestøtten slik: «Filmen viser de menneskelige konkrete konsekvensene av en internasjonal konflikt gjennom en personlig stemme, som gjør et viktig arbeid i kampen mot diskriminering.»
NRK kunne benyttet 50-årsmarkeringen for Seksdagerskrigen til å sende en dokumentar om Israels utrolige seier mot sine arabiske naboland, men valgte i stedet for en dokumentar som i stor grad mistenkeliggjør Israel og jøder.
