14. september trykket Aftenposten et leserinnlegg av Christine Norheim, tidligere leder av Palestinakomiteen på Blindern. I innlegget kritiserer hun MIFF for å ha omtalt utspill fra «ungdommer» som har vært på besøk hos palestinere på Vestbredden. En forkortet versjon av følgende replikk kommer på i Aftenposten i nær framtid.
I 15 år har jeg redigert Med Israel for freds nettsider. I alle disse årene har MIFF praktisert en ytringsfrihet som mange av våre meningsmotstandere har uttrykt beundring for. I åpne debattforum, i kommentarfelt og på våre Facebook-sider gir vi Israel- og MIFF-kritikere tilnærmet fri boltreplass.
I alle disse årene har jeg lest skremmende ord. Noen av disse ordene har også, dessverre, kommet fra folk som sier at de er venner av Israel. Det er deres ord jeg har hatt mest lyst til å sensurere, ikke bare fordi jeg selv finner dem frastøtende, men også siden det skader MIFFs arbeid for å skape større forståelse for Israel gjennom saklig informasjonsformidling. Likevel lar vi det som vi anser som lovlige ytringer stå – fordi vi ønsker mer åpenhet og frihet. Det er nettopp noen av disse kvalitetene vi beundrer med demokratiet Israel.
Christine Norheim, en tidligere lokal leder i Palestinakomiteen, hevder 14. september at MIFF satte en ungdom i «digital gapestokk» da vi slo opp en nyhetssak om hva han hadde skrevet. Når jeg ser Israel, «da ser jeg ondskapens sanne ansikt», skrev ungdommen på vår Facebook-side. Han benyttet seg av ytringsfriheten som MIFF gir til å hetse Israel.
Norheim fremstiller det som om ungdommen er et uskyldig offer som ikke kan forventes å forstå konsekvensene av sine ord, en som må beskyttes fra seg selv. Men personen som skrev dette, er fylkesvalgt for Arbeiderpartiet i Vest-Agder, kommunestyrerepresentant i Farsund, leder for Studentorganisasjonen i Agder, rådsmedlem i bispedømmet og tidligere AUF-leder i fylket. Han skulle være godt politisk skolert og kunne holdes ansvarlig for sine ord.
Når en folkevalgt demoniserer landet Israel som «ondskapens sanne ansikt», må ingen bli overrasket over at MIFF, en interesseorganisasjon for verdens eneste jødiske stat, setter søkelys på dette. Anklagen er så grov og skremmende at lokale og nasjonale medier, for ikke å snakke om grupper som er på vakt mot hatprat, burde slått opp saken og stilt politikeren kritiske spørsmål. Når media svikter, skal i hvert fall MIFF ta jobben.
MIFF tar sterkt avstand fra de truende meldinger politikeren forteller at han har mottatt. Vi har selv mottatt vår solide dose med trusler, og har kjent på kroppen hvor ubehagelig det kan være. Vi ønsker det ikke for noen, og anbefaler politianmeldelse for det som måtte være lovstridig. MIFF understreker alltid overfor våre medlemmer at de må være saklige og vennlige. Her prøver vi også selv å sette et godt eksempel.
MIFF kan ikke holdes ansvarlig for hva enkeltpersoner skriver i private meldinger til politikere vi har omtalt. Vi kan selvsagt heller ikke fjerne slike meldinger. Når en nettavis slår opp noe hårreisende en politiker har skrevet i det offentlige rom, blir ikke nettavisen dermed anklaget for å stille vedkommende i digital gapestokk eller gjøre ham til skyteskive. Nettavisen blir heller ikke holdt ansvarlig for de ubehagelige meldinger som politikeren måtte motta som en konsekvens av at saken er omtalt. Hvis det gjaldt slike regler, ville det raskt kvele all kritisk journalistikk.
Ord kan saktens være skremmende. Ungdomspolitikerne som reiste til palestinske områder sammen med Norheim kom hjem med en giftig retorikk. Et fylkesstyremedlem i Vest-Agder SU hevdet at Norge «bidrar til at utryddelsen av det palestinske folk fortsetter». Politikeren som så ondskapens sanne ansikt i Israel, skrev også at Israel styres av en «maktkåt elite» som «ønsker seg sitt eget kalifat – bare for jøder». Hvis disse løgnene fra Norheims reisekamerater fjernes, ville vi kunne ta henne mer seriøst når hun ber om at hat-prat skal slettes.
MIFF vil fortsette å peke på hva slags ekstreme og hatefulle ytringer man finner hos Israels fiender. Når de kommer fra norske politikere har vi et ekstra ansvar med å få dem fram i lyset.
