Støre ble utenriksminister 17. oktober 2005. Allerede i januar 2006 kom hans første store prøve i forholdet til Israel. Etter at daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV) oppfordret til boikott av Israel, måtte Støre rykke ut med en korreksjon og beklagelse på vegne av regjeringen. Det gjorde han i form av brev til Israels utenriksminister Silvan Shalom og USAs utenriksminister Condoleezza Rice.
– Norge støtter aktivt Israels rett til å leve i fred og sikkerhet innenfor forsvarbare grenser, skrev Støre. «En forbrukerboikott mot Israel er ikke posisjonen til den norske regjering, som aldri har diskutert eller vurdert en slik boikott,» understreket han.
Halvorsen ble kalt inn på teppet for å stå skolerett i statsministerens kontor. I diplomatisk språkdrakt oppsummerer Støre oppgjøret slik til sin israelske kollega: «La meg også legge til at i et møte med statsministeren i dag, har finansminister Kristin Halvorsen bekreftet at boikott av Israel ikke er politikken til regjeringen.»
Utenriksministerens resolutte inngrep på vegne av regjeringen bidro kraftig til å punktere boikottkampanjene mot Israel i flere år framover. Både Israel og Israels venner skal tross alt være glade for at det er Arbeiderpartiet, og ikke SV, som har bestemt utenrikspolitikken i det rødgrønne samarbeidet. Støre har mye av æren for det.
Kritiserte Jerusalem Post, overså andre aviser
Men siden brevet fra 5. januar 2006 har ikke Støre gjort så mye som har klart å varme israelernes hjerter.
Han nektet helt fra starten å følge våre allierte i USA og EU i klassifisering av terrororganisasjoner. For Norge var det viktig å ha kontakt med alle parter i regionen, argumenterte Støre, også, skulle det vise seg, terrororganisasjoner som Hamas og Hizbollah.
10. februar 2006 kommenterte David Horovitz, daværende sjefredaktør i Jerusalem Post, Støres holdning med bitende ironi: “Med slike nordmenn som upartiske meglere, kan en ny æra av sameksistens og harmoni i Midtøsten ikke være langt unna. De er bestemt på å utforske forholdet til væpnede grupper som vi i den uopplyste verden ellers insisterer på å kalle terrorister. Det vil sikkert dempe islamistenes vrede mot tegnere, dansker, zionister og andre, Iran vil nok godta Israel, Hamas’ charter vil bli opphevd og Hizbollah vil bli avvæpnet.”
Horovitz hadde også noe annet å utsette på Støre – de «hysteriske reaksjonene» som kom da Jerusalem Post trykket noen små faksmiler av Muhammed-karikaturene. Den norske utenriksministeren rykket ut med offentlig kritikk mot Jerusalem Post, til tross for at en rekke norske og internasjonale aviser hadde trykket karikaturene tidligere.
Ulik straff for terrorister
Støre har hatt ulik standard også når det gjelder terrorister som angriper norske mål og terrorister som angriper israelske mål.
I november 2007 ble Støre opprørt da afghanske myndigheter løslott syv afghanere som hadde utført et bombeangrep hvor en finne og en afghaner ble drept, og tre nordmenn skadet. Angriperne var dømt til fengsel i 20 år, men slapp ut etter tre måneder.
I hele sin tid som utenriksminister har Støre øst penger ut over norske, palestinske og internasjonale organisasjoner som stadig krever at Israel skal løslate fanger som har gjennomført terrorangrep i Israel. Det har heller ikke kommet noen sterk reaksjon fra Utenriksdepartementet når palestinske selvstyremyndigheter har løslatt fanger, når de en sjelden gang har gjort kortvarige arrestasjoner av militante som deltar i angrep på Israel.
Støres pengedryss
Støre har vært en god pengeinnsamler for palestinere. I hans tid som utenriksminister har norsk bistand økt fra å ligge i underkant av en halv milliard årlig, til nå å nærme seg én milliard. Norge gir åtte ganger mer bistand til palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen per hode enn til fattige afrikanere med betydelig dårligere levekår. Som leder for den internasjonale giverlandsgruppen for palestinerne har Støre også samlet inn betydelige beløp internasjonalt.
At palestinerne mottar internasjonal bistand er i utgangspunktet ikke noe problem for Israel. Problemet er hvordan midlene blir benyttet. Støre har vært svært interessert i dialog om veldig mye annet, men har ikke vist noen vilje til dialog om hvordan bistandspengene blir brukt.
Det er her Støre etterlater en stor ryddejobb til sin etterfølger Espen Barth Eide. Det er to alvorlige saker han bør få endret så snart som mulig.
Støtte til organisasjoner som hindrer fredelig løsning
For det første går norsk bistand til organisasjoner som fører en intens politisk kamp mot Israel. Samtidig som Støre gjentatte ganger har brukt fine ord om støtte til Israel, har han økt pengestøtten til anti-israelske organisasjoner dramatisk.
Norsk Folkehjelp er blant organisasjonene som årlig mottar titalls millioner kroner i støtte til sitt arbeid for palestinerne. Dersom deres politikk skulle fått gjennomslag, ville jødene mistet sin stat og komme tilbake som minoritet i alle verdens land.
I Norge gjør Norsk Folkehjelp alt de kan for å få flyktninger integrert. På Gaza-stripen gjør Norsk Folkehjelp alt de kan for at flyktningene der ikke skal bli integrert. De bruker millioner av norske skattepenger på å dyrke gamle sår og gi palestinerne illusjoner om en gang å «vende tilbake» til Israel. Dette er et arbeid som ikke fremmer fred, men som er oppskrift på å forlenge konflikten i generasjoner. Det samme bidraget gir Norge gjennom sin ukritiske støtte til UNRWA og en rekke andre organisasjoner. Det er å håpe at Barth Eide ser dette klarere enn Støre, og får satt en stopper for det.
Det burde være fullt mulig å vri bistanden til prosjekter som fremmer ekte fred, i stedet for å pøse penger inn i organisasjoner som snakker fint om fred og dialog, men som ser for seg en politisk løsning hvor det ikke lenger finnes noe Israel med en klar jødisk identitet.
Hatformidling i offisielle medier
Det andre hovedproblemet med norsk bistand, er den ukritiske holdningen til hva palestinsk skoleverk og offisielle palestinske medier formidler. Gjennom hele Støres periode som utenriksminister, og spesielt fra sommeren 2008, har MIFF forsøkt å gjøre Støre oppmerksom på hat-indoktrineringen av barn som foregår i det palestinske samfunnet generelt, og i offiselle palestinske medier spesielt. 6. juli 2008 sa Støre til TV2 at det var «helt utenkelig» at norske bistandspenger går til barnetv-program som formidler hat.
Men situasjonen er ikke så enkel. Norge gir bistand til de palestinske selvstyremyndighetenes generelle budsjett, og dermed gir vi også støtte til deres offisielle tv-stasjon PA TV. Palestinian Media Watch dokumentert dette allerede i 2008. MIFF har bidratt til å gjøre dette kjent i Norge, ikke minst gjennom bokutgivelsen fra i sommer, og vi har konfrontert Støre med saken gjentatte ganger.
– Spørsmål om hatpropaganda og oppfordringer til vold er tema som vi jevnlig tar opp i vår dialog med palestinske og internasjonale samarbeidspartnere. Vi oppfatter at dette er noe som tas seriøst også fra palestinske myndigheters side, skrev Støre 5. juni.
Her har Støre oppfattet feil, med mindre han mener palestinske myndigheter tar det seriøst å spre, ikke å forhindre, hatpropaganda og oppfordringer til vold. Det er de tragiske realiteter, og Støre har fortsatt å lukke øynene for dette inntil siste stund. At hatpropagandaen mot Israel fortsetter, og at hyllesten av terrorister som har drept et stort antall kvinner og barn pågår for fullt, er det lett å dokumentere. Se bare noen ferske eksempler fra PA TV som MIFF har omtalt de siste månedene.
MIFF utfordret Støre i sommer: La oss sette oss ned sammen og lese de palestinske myndighetenes offisielle dagsavis på nettet!
Det har gått over tre måneder, og ingen svar har kommet fra utenriksdepartementet. Vår utfordring går videre til Espen Barth Eide. Om han tar utfordringen, vil han se at de palestinske myndighetene ikke tar hatindoktrineringen seriøst, de er en del av problemet.
– Sannheten er at Vesten har lukket øynene for hatindoktrineringen deres helt siden starten av Osloprosessen, skrev MIFFs styreleder Morten Fjell Rasmussen 7. juni.
Pekefingeren vi kommer til å huske
Vi har aldri sett tegn på at Støre har løftet pekefingeren til palestinske ledere når det gjelder deres mangel på anerkjennelse av Israel og deres hatpropaganda. Derimot vil vi alltid huske da han løftet pekefingeren til TV2s journalister.
Har du hatt samtaler med Hamas-leder Khaled Mashaal, spurte TV2.
– Nei, svarte Støre først.
– Men Mashaal sier at dere har hatt telefonsamtaler flere ganger? innvendte journalisten.
– Kan ikke vi ta opptaket på dette på på nytt? Ditt forrige spørsmål var litt upresist, svarte utenriksministeren og viftet med pekefingeren i kameraet.
– Om du har snakket med Meshaal?
– Jeg oppfatter at du stiller spørsmål om jeg har hatt møte med ham.
– Jeg spør om du har snakket med ham.
Etter at spørsmålet ble stilt på nytt, måtte Støre innrømme at han hadde hatt telefonsamtaler med Mashaal i 2007. Støres mål var å få i stand en palestinsk samlingsregjering. Dette målet arbeidet han for til det siste, uten å lykkes. Sist gang han lykkes, i 2007, endte det i et blodig oppgjør mellom Fatah og Hamas, hvor et stort antall palestinere ble drept. Gaza-stripen kom under kontroll av et regime som bygger sin ideologi på klar antisemittisme.
Det er grunn til å håpe at Barth Eide ikke prøver å repetere dette.
Gratulasjon til Israel og MIFF
Det er mye annet å si om Støres tid som utenriksminister, som vi ikke skal si i denne omgang. Til slutt vil vi bare gratulere med ny jobb og ønske lykke til i helsedepartementet.
MIFF har tidligere mottatt gratulasjoner den andre veien. I forbindelse med Israels 60-årsdag i mai 2008 og MIFFs 30-årsdag samme år, skrev Støre en gratulasjonshilsen til Israel i MIFFs jubileumsbok. Denne hilsenen valgte han også å publisere på regjeringens nettside, også med engelsk oversettelse.
– Jeg ønsker Israel velfred og fred, side om side med palestinerne og alle sine øvrige naboer. Jeg gratulerer staten Israel med 60-årsjubileet – og jeg gratulerer organisasjonen Med Israel for Fred med sine 30 år, skrev Støre. For dette høstet han kritikk fra Palestinakomiteen.
