Israelere flest er mennesker med sterke holdninger. Om seg selv sier de ofte at der du finner to israelere, er det tre ulike meninger. Men én ting samler både sekulære og religiøse, jøder og arabere, rike og fattige: Motstand mot det nåværende valgsystemet.
Israelerne er stolte av sitt demokrati i en ikke-demokratisk region. Men en rekke politiske utfordringer, som mange mener har sin rot i valgsystemet, har gjort at det store flertallet i Israel ønsker reformer. Ønsker du å bli tatt seriøst som parti er det med andre ord lite populært å ville opprettholde «status quo».
Her er noen problemer som ofte beskrives av israelske politikere og journalister:
– Sperregrensen til Knesset er på bare 2 prosent. Det gjør at mange små partier med særinteresser kan forhandle seg fram til regjeringsposisjon og sikre mindre befolkningsgrupper rettigheter andre samfunnsgrupper ikke har. Først og fremst er det snakk om forhandlingsvillige og pragmatiske ultra-ortodokse partier, som har sørget for at jødiske bibelskolestudenter får stipend og fritak fra førstegangstjenesten.
– Samtidig får aldri det største partiet i Knesset oppslutning i nærheten av 50 prosent. Desto flere partier som sitter i en regjering, jo mer ustabil blir den, er den generelle oppfatningen. Ønsket om reformer handler derfor om å styrke de store partiene og gjøre livet surere for de små, slik at den israelske majoritetens vilje ikke blir blokkert av småpartienes særkrav.
– Dagens ordning svekker også statsministerens makt og politiske gjennomføringsevne, fordi regjeringspartnere kan stikke kjepper i hjulene for statsministerens ønsker om nye vedtak i Knesset.
– I Norge velger vi inn stortingsrepresentanter for partiet vårt hjemfylke. I Israel er hele landet én valgkrets. Det har gjort at mange partier sliter med å rekruttere nye politikere, fordi veteranenes plassering på valglistene vanskelig blir utfordret. Mange israelere føler dette gjør at politikerne ikke må stå ansvarlige for sine velgere, slik tilfellet særlig er i USA.
– Blir en regjering oppløst i Israel blir det nyvalg, dersom ingen klarer å danne nytt politisk flertall. På 1990- og 2000-tallet var det i gjennomsnitt valg nesten hvert andre år, som følge av sterke indre motsetninger i ulike regjeringer. I Norge kan som kjent også en regjering trekke seg, eller bli offer for mistillitsvotum på Stortinget. Men valg blir det uansett kun hvert fjerde år. Da Bondevik I-regjeringen trakk seg 3. mars 2000 etter å ha stilt kabinettspørsmål, dannet Arbeiderpartiet en mindretallsregjering alene. I Israel derimot, krever loven at enhver regjering har flertall i nasjonalforsamlingen.
Forsvarer dagens system
En politiker står nå fram og forsvarer det nåværende israelske systemet. Einat Wilf (Ha’atzmaut), som har doktorgrad i politisk vitenskap og har vært rådgiver for Shimon Peres, vet at hun går mot strømmen. Nylig kom hennes siste bok, «It’s Not the Electoral System, Stupid! Or: Why the Israeli Electoral System Is No Worse Than Others and Should Not Be Changed«. En lang tittel på en grundig bok der hun ser på det israelske systemet gjennom pragmatiske briller, ved å sammenlikne det med praksis i andre demokratiske land. I et intervju med Times of Israel forklarer Wilf sine tanker.
Hennes grunntanke er enkel: Ingen valgordninger er perfekte og alle er basert på kompromisser og har sine innebygde begrensninger. Organisasjonen Israel Democracy Institute er åpenbart uenige. De ønsker seg «to store partier, der det av dem som vinner valget leder en stabil koalisjon», forklarer leder Arye Carmon. Men dette er bare tull, mener Wilf, som slett ikke synes det israelske valgsystemet er ustabilt.
Minst like stabilt i Israel
Snarere tvert imot. Israel er ett av kun 23 land i verden som har vært ubrutt demokratisk siden 1948, uten borgerkrig, eller valg som er blitt utsatt eller overstyrt. Siden den moderne staten ble opprettet har Israel hatt valg i gjennomsnitt hvert 3,5 år og har ikke hatt flere statsministere/ presidenter enn USA og Storbritannia siden den gang, nemlig tolv. Kun én gang har det blitt reist et mistillitsforslag mot en israelsk regjering. Det var i 1990. Men opposisjonen maktet ikke å danne et alternativ, så statsminister Yitzhak Shamir ble sittende. Og mens kun 50 prosent av alle forslag til vedtak fra amerikanske presidenter blir vedtatt av Kongressen, er statusen for israelske statsministere at 90 prosent av deres forslag får gjennomslag i Knesset.
Heller ikke tanken om at den lave sperregrensen og alle småpartiene gjør situasjonen vanskeligere for de større partiene holder mål, hevder den avtroppende politikeren.
– Alle politiske systemer er basert på forhandlinger. Dersom du sammenlikner det [USAs president Barack] Obama måtte gjøre for å få gjennomslag for sin helsereform og det Israel måtte gjøre for å få innført sin helsereform for 30 år siden, framstår vi som en modell for effektivitet, mener Wilf.
Demokratisk kamp mot demokratiske problemer
– Tanken om at en kan kvitte seg med særinteresser og forhandlinger er per definisjon en ikke-demokratisk tanke, legger Wilf til, som tror færre og større partier kun vil gjøre at særinteressene vil dukke opp internt hos samtlige av dem. For eksempel vil ultra-ortodokse finne veien til de gjenværende Knesset-partiene og påvirke dem innenfra.
Kanskje er de ultra-ortodokses særinteresser overrepresentert i Knesset, men det er ikke valgsystemets feil, tror hun.
– Det er fordi de har mobilisert, de er disiplinerte og organiserte for en enkelt sak. Det finnes ingen enkel løsning. Ønsker du å ta opp kampen mot de ultra-ortodokse? Da må du være like organisert og disiplinert som de er. Dessverre er det ingen annen løsning, sier hun.
Personvalg mer byråkratisk
Så hva med ideen om regionale valg, slik vi har i blant annet Norge, USA og Storbritannia? Er Wilf en tilhenger av en slik løsning? Hun svarer et klart nei. Israel er geografisk et alt for lite land til at det er nødvendig å avholde regionale valg, mener hun. Dessuten blir spørsmålet om velgernes evne til å kunne stille enkeltpolitikere til ansvar også et praktisk spørsmål. USA, der Kongressens 535 representanter velges gjennom regionale personvalg, har i praksis «535 partier ]…] med egeninteresser» i nasjonalforsamlingene, forklarer Einat Wilf, som tror mer personvalg betyr mindre effektivitet.
Vi kan legge til at i den norske valgmodellen, en slags mellomting mellom USA og Israel, kan den regionale representasjonen oppfattes som overflødig. I så godt som 100 prosent av alle saker på Stortinget «tvinges» representanter til å holde partilinjen. Men du finner vel knapt et eneste demokratisk land der valgreformer ikke diskuteres. Kanskje er ikke gresset grønnere på den andre siden av gjerdet for israelerne heller.
