Tirsdag 8. mars skrev Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd, en replikk i Vårt Land hvor hun forsvarer Mellomkirkelig råds handlingsplan for kirkens Midtøsten-strategi. Agøy avslutter sin artikkel slik:
«Okkupasjonen fratar palestinerne grunnleggende menneskerettigheter. Vi er også bekymret for utviklingen i Israel. Dersom landet blir en ‘jødisk stat’, frykter vi at det vil forsterke diskriminering og segregering og underminere det israelske demokratiet.»
Dersom Israel blir en ‘jødisk stat’? Israel har vært en jødisk stat helt siden 1948. Agøy bør begynne med å lese FNs resolusjon 181 fra 29. november 1947. Hele 30 ganger blir uttrykket jødisk stat brukt. Gå gjerne helt tilbake til Folkeforbundets mandat fra 1922. Agøy bør også lese Israels uavhengighetserklæring. «Det jødiske folk har, slik som alle andre folk, en naturlig rett til å være herre over sin egen skjebne i sin egen stat,» leste David Ben Gurion. «Staten Israel vil være åpen for jødisk innvandring og for samling av jøder i eksil.»
Agøys artikkel vekker minner om da hun ringte til meg i 2011. Generalsekretæren satte ikke pris på kritikken fra MIFF. Også den gang uttrykte Agøy motstand mot at Israel skulle være en jødisk stat – hun likte ikke «stater med en religiøs identitet». Den gang trodde jeg ikke mine egne ører. Det har siden demret for meg at Den norske kirkes fremste utenrikspolitiske talsmann faktisk mener det hun sa. 8. mars kom bekreftelsen svart på hvitt.
I alle arabiske grunnlover fra etter 2. verdenskrig, unntatt Libanon og også Saudi-Arabia (hvor Koranen gjelder som grunnlov), blir islam erklært som statsreligion. Grunnlovsutkastet for Palestina, som er gjeldende lov for palestinske selvstyremyndigheter, understreker at staten skal være arabisk og islamsk.
Agøy frykter at Israel vil bli mer diskriminerende og mindre demokratisk. En slik bekymring er selvsagt helt legitim, og vi deler den for alle stater. Når det er sagt, bør generalsekretæren spørre seg selv om hvorfor Israel er blitt bevart som et fritt demokrati i snart 70 år til tross for større ytre og indre press enn noen andre sammenlignbare land. Er det på grunn av statens jødiske karakter eller på tross av? Hvis hun sammenligner med diskriminering, segregering og demokrati i de ikke-jødiske nabolandene, kan hun få hjelp til å finne riktig svar.
Agøy og Mellomkirkelig råd heier fram en palestinsk stat, som skal være arabisk og muslimsk («med sharia som grunnlag for lovgivningen»), men hun frykter en ‘jødisk stat’. Mellomkirkelig råd omfavner arabisk stat nummer 22 og muslimsk stat nummer 57, men vil nekte Israel å være en jødisk stat. Hvor er biskopene og prestene som kan følge sin Mester – og rope «hykleri» når den skriker deg i øynene?
