Før stortingsvalget 13. september 2021 har Palestinakomiteen spurt partiene en rekke spørsmål, blant annet om de vil anerkjenne Palestina.
Vil dere gå inn for at Norge anerkjenner Palestina som stat?
Ja, svarer Arbeiderpartiet, SV, MDG, Rødt og Venstre.
«Senterpartiet mener at tidspunktet for anerkjennelse av en palestinsk stat må vurderes i forhold til framdriften av forhandlinger om en fredsavtale som grunnlag for en tostatsløsning,» svarer Senterpartiet.
«KrF har lenge tatt til orde for en tostatsløsning. Det internasjonale samfunn må medvirke til dialog og fredelig løsning,» svarer Kristelig Folkeparti.
«Nei,» svarer FrP. «En fremforhandlet løsning mellom partene er den eneste farbare vei hvis målet er varig fred. Å anerkjenne en palestinsk stat nå vil være å foregripe forhandlingene. En anerkjennelse vil signalisere til det palestinske lederskapet at de ikke trenger å forhandle.»
Høyre svarer ikke direkte på spørsmålet, men går imot ensidig anerkjennelse av Palestina som stat før det foreligger en fremforhandlet løsning.
Her er det høyresiden som er på folkerettens side. MIFF har forklart det før, og vi skal gjenta.
Folkeretten og stater
Anerkjennelse av stater er regulert av folkeretten, og den har to hovedretninger:
1) Den konstituerende teorien sier at anerkjennelse fra andre stater skaper en stat.
2) Den erklærende teorien sier at en anerkjennelse er en bekreftelse på en allerede eksisterende situasjon. En ny stat blir en juridisk person og får juridisk kapasitet bare dersom den begynner å operere som en stat «på bakken».
«Praksis i løpet av de siste hundre årene er ikke entydig, men peker mot den erklærende teorien som den beste av de to teoriene,» skriver Malcolm N. Shaw i sin bok International Law fra 2014.
– Det er utfordringer knyttet til den konstituerende teorien. En ny stat kan ikke bare bli ønsket seg fram til eksistens, påpeker Peter Wertheim. Denne artikkelen er en forkortet gjengivelse av Wertheims artikkel Recognizing a Palestinian State before a Peace Agreement with Israel Undermines the International Rule of Law publisert av Jerusalem Center for Public Affairs 7. august 2017.
Montevideo-konvensjonen fra 1933 (se nettsiden til Universitetet i Oslo) lister opp fire krav til en stat i artikkel 1:
a) En permanent befolkning.
b) Et definert landområde.
c) Én regjering.
d) Kapasitet til å inngå avtaler med andre land.
Dersom anerkjennelse i seg selv skapte en stat, ville palestinerne hatt en stat for lenge siden. Ifølge palestinske myndigheter har 136 av 193 medlemsstater i FN gitt sin anerkjennelse av «staten Palestina». Anerkjennelse, selv om den kommer fra mange land, kan ikke skape en stat der det ikke eksisterer noen på bakken. Dermed er ikke kravene i Montevideo-konvensjonen oppfylt.
Det eneste unntaket, som Wertheim påpeker, er om en stat blir tatt opp som medlemsstat av FN. Det krever anbefaling av sikkerhetsrådet og godkjenning av generalforsamlingen. «Medlemskap i FN er åpen for alle fredselskende stater som aksepterer forpliktelsene i dette charteret,» heter det i FN-charteret. Om en stat skulle være tatt opp i FN uten å oppfylle kravene i Montevideo-konvensjonen vil den fortsatt, juridisk sett, være en stat selv om den er en feilslått stat.
Anerkjennelse av «Palestina» og folkeretten
Oppfyller palestinerne Montevideo-konvensjonen?
Palestinerne er en permanent befolkning på to landområder; de selvstyrte områdene på Vestbredden og på Gaza-stripen. Selv om det ikke er avklarte grenser for disse områdene, kan man med noe grad av velvilje si at de to første kravene i konvensjonen er oppfylt.
Kravene i punkt c og d er det verre med. Det er en dyp filosofisk og politisk splittelse mellom palestinske selvstyremyndigheter (PA/ PLO/ Fatah) som kontrollerer selvstyrte områder av Vestbredden, og Hamas som styrer Gaza-stripen. De siste fjorten årene har det ikke eksistert noen palestinsk regjering som kan håndheve kontroll og myndighet over et gitt landområdes befolkning. Forsøkene på samarbeid og samling har vært mange, men de har ikke vært vellykkede.
– Den interne splittelsen mellom den sekulære nasjonalistiske og den teokratiske bevegelsen i det palestinske samfunnet er kanskje den største hindringen for å oppnå en palestinsk stat på det nåværende tidspunkt, skriver Wertheim. Splittelsen er ikke bare ideologisk, men også geografisk.
I overskuelig framtid er det ingen utsikter til en palestinsk regjering som kan kontrollere både selvstyreområdene på Vestbredden og Gaza-stripen. Hamas hevder at de ikke er bundet av noen avtaler som PLO/ PA har underskrevet, og vice versa. Dermed kan heller ikke det fjerde Montevideo-kravet bli oppfylt. Ingen palestinsk regjering kan inngå avtaler som påvirker både Vestbredden og Gaza-stripen.
«Inntil det blir enighet om en permanent avtale, vil den antatte Staten Palestina ikke ha noe landområde som den kan utøve effektiv suverenitet over, dets grenser vil være ubestemte eller omstridte, dets befolkning, virkelig og potensiell, være ubestemt, og mange av dem vil fortsette å leve under okkupasjon eller i stater hvor de har søkt tilflukt,» skrev jusprofessor Guy Goodwin-Gill i 2011. Han er en ekspert i folkerett og ikke i heiagjengen til Israel. Goodwin-Gill representerte palestinerne da Israels sikkerhetsbarriere på Vestbredden ble behandlet av Den internasjonale domstolen i Haag i 2004.
En ensidig anerkjennelse fra norsk venstreside vil ikke endre på noe av dette. Å anerkjenne Palestina som stat vil være å anerkjenne en fantasistat, skrev MIFF i 2011. Det vil være i strid med de avgjørende punktene i vanlig folkerett.
Vil åpne et nytt kapittel av konflikten
Det finnes også andre krav til nye stater. I 1991 utarbeidet europeiske land «Retningslinjer for anerkjennelse av nye stater i Øst-Europa og i Sovjetunionen». Her ble det blant annet understreket at statene måtte respektere FNs-charter, ha en spesiell respekt for rettssikkerhet, demokrati og menneskerettigheter, gi garantier for rettighetene til etniske og nasjonale grupper og minoriteter, ha respekt for at grenser ikke skal krenkes og forpliktelse til å løse regionale uenigheter med diplomati eller mekling.
Palestinske selvstyremyndigheter bryter systematisk disse kravene.
Europeiske land krevde at statene som oppstod etter oppløsningen av Jugoslavia skulle «forplikte seg til, før anerkjennelse, å vedta konstitusjonelle og politiske garantier som sikrer at de ikke har noen territorielle krav mot et naboland». Europeiske land krevde også at statene ikke skulle bruke fiendtlig propaganda mot en nabostat.
Palestinske selvstyremyndigheter har territorielle krav mot naboland og har fiendtlig propaganda mot Israel som en integrert del av sitt skolesystem og i offentlige medier. Vil palestinerne godta å løse alle konflikter med Israel på fredelig vis? Hittil har de tviholdt på å bruke det de omtaler som “motstand”, men som i praksis har vist seg å bety terror og blodig vold.
I april 2017 gikk Daniel Polisar gjennom 400 meningsmålinger gjennomført av fem ulike palestinske institutt de siste årene. Hva fant han? Jo, når palestinerne får tre valgalternativer – 1) en israelsk og en palestinsk stat side om side i fred, 2) énstatsløsning med like rettigheter for israelere og palestinere og 3) en palestinsk stat fra Jordan-elven til Middelhavet (uten Israel), så velger de fleste palestinere det tredje alternativet. Bare et mindretall på omkring 30 prosent av palestinerne sier de vil akseptere at en tostatsløsning blir et varig resultat. Flertallet på rundt 70 prosent kan godta en tostatsløsning som et midlertidig stadium, men vil fortsette kampen til hele «Palestina» er «frigjort».
Å anerkjenne Palestina før en framforhandlet løsning vil ikke løse noe. Det vil bare undergrave vanlig folkerett og europeiske lands moderne praksis (for anerkjennelse av de nye statene i Øst-Europa). Det vil ikke gi fred og heller ikke avslutte Israels kontroll av Vestbreden, men bare åpne et nytt kapittel i konflikten.
Å anerkjenne palestinsk stat er imot tidligere inngåtte avtaler
I brevet fra PLO-leder Yasser Arafat til Israels statsminister Yitzhak Rabin 9. september 1993 lovte Arafat å bruke forhandlinger for å permanent løse alle konflikter og uenigheter. Når palestinerne nå forsøker å få Norge til ensidig å anerkjenne staten «Palestina» før en forhandlet løsning, er det et brudd på palestinernes forpliktelser ifølge Oslo-avtalene.
«Kongedømmet Norge» står, sammen med stormaktene, som vitne i Oslo II-avtalen som ble undertegnet i Washington 28. september 1995. Avtalen gjør det klart at palestinerne ikke skal ha jurisdiksjon eller kontroll med eksterne grenser, luftrom, internasjonale relasjoner og israelere i bosetninger. At palestinske selvstyremyndigheter er avtalefestet til dette er i strid med deres påstand om at «Palestina» er en stat.
Dersom en venstreorientert norsk regjering skulle anerkjenne en palestinsk stat, vil det være å vise forakt mot Norges rolle som vitne til Oslo II-avtalen. Det vil også bety slutten for Norge som leder av giverlandsgruppen for palestinerne.
Løser ikke noe
Det finnes en rekke uløste spørsmål i konflikten mellom israelere og palestinere, for eksempel Jerusalem, flyktninger, grenser, bosetninger, sikkerhet og vann. En norsk anerkjennelse av en palestinsk stat vil ikke bidra til å løse noen av disse.
Det er veletablert i folkeretten at grensetvister bare kan løses av statene som er involvert i den gjeldende grensekonflikten. Andre aktører som ikke er del av konflikten kan ikke tvinge gjennom en løsning. Verken i Oslo eller New York kan det bestemmes hvor grensen mellom Israel og en eventuell palestinsk stat skal være.
For øyeblikket er det over 40 bilaterale avtaler mellom Israel og palestinske selvstyremyndigheter. Dersom en palestinsk stat opprettes uten at det foreligger en fremforhandlet løsning, vil grunnlaget for mange av disse bilaterale avtalene falle bort. Dersom andre stater medvirker til dette vil det være det samme som å undergrave integriteten til folkeretten, skriver Wertheim.
Hva om palestinerne fikk sin egen stat på hele Vestbredden og Gaza-stripen like etter det norske stortingsvalget? Hamas ville fortsatt ha effektiv kontroll over Gaza-stripen. Hamas har et antisemittisk og nazi-inspirert charter, står på terrorlisten til en rekke land, tar til orde for Israels ødeleggelse, avviser eksisterende avtaler og forbereder seg på nye kriger. Ingenting av dette vil forsvinne med en ensidig norsk anerkjennelse, snarere tvert imot.
På Vestbredden ville palestinske selvstyremyndigheter fortsette å vise forakt for demokrati og menneskerettigheter. De vil fortsette med skolebøker som formidler antisemittisme og demoniserer Israel. – Palestinernes forsøk på å få regjeringen i Oslo til å anerkjenne en palestinsk stat, er et forsøk på å få en palestinsk stat uten å løse konflikten med Israel. En ensidig anerkjennelse vil bare styrke de minst kompromissvillige kreftene på begge sider og føre partene lengre fra hverandre. Det vil sannsynligvis resultere i mer, ikke mindre, blodsutgytelse, konkluderer Wertheim.
