Lørdag 9. november holdt Jan Benjamin Rødner, MIFFs første styreleder og grunnlegger, en tale på en Krystallnatt-markering i Øygarden utenfor Bergen.
– Det var godt å komme til et sted hvor ordføreren viser en helhjertet støtte til Israel og kampen mot antisemittisme. Ganske anderledes enn det jeg er vant til fra Oslo hvor det å vise israelske farver og flagg i sympati med ofrene for 7.oktober-massakren og gislene ikke er mulig, kommenterte Rødner på Facebook i ettertid.
Rødner forsøkte først å få manuset til talen inn som kronikk i Dagens Næringsliv, men den ble avvist. Her er manus til talen:
Rødners tale på Krystallnatt-markeringen 9. november 2024
Aldri igjen!
Det er i dag 86 år siden Krystallnatten i Nazi-Tyskland 9. til 10. november 1938. Krystallnatten var hverken begynnelsen eller slutten på jødehatet i Europa, enn si i verden. Vi er samlet her for å markere så sterkt vi kan vår avsky mot jødehatet og advare om at det i altfor lang tid har fått lov å vokse også i Norge. Vårt engasjement, våre tanker og våre handlinger kan samles i to ord. I det ligger et håp og en oppfordring: Aldri Igjen!
Aldri igjen skal verdens jøder stå forsvarsløse når antisemittene går til angrep. Aldri igjen!
Den antisemittiske prosessen i Frankrike mot kaptein Alfred Dreyfus på slutten av 1800-tallet fikk Theodor Herzl til å våkne. Han advarte mot hvilke katastrofale følger den voksende antisemittismen kunne få og profeterte at det var helt nødvendig at jødene etablerte en jødisk stat i sitt eget 3000-årige hjemland. Han advarte mot det som skulle komme til å skje.
Pogromene i Russland i 1902 førte til at Englands koloniminister Joseph Chamberlain foreslo at jødene kunne flytte til en del av det britiske øst-Afrika,- Uganda. Da Herzl, i sin fortvilelse over den livstruende situasjonen i tsarens Russland foreslo dette for zionist-kongressen som noe midlertidig – som et nattasyl – sa kongressen likevel nei. Det måtte bli i et land hvor jødene hadde sine religiøse og historiske røtter. Dette ble klart forstått i datiden og Folkeforbundets Palestina-mandat ble enstemmig vedtatt, også med Norges stemme. Under britisk ledelse skulle det legges til rette for tett jødisk bosetting og en jødisk nasjonalstat. Men britene løp fra sine forpliktelser og da det virkelig brant for Europas jøder på 1930-tallet stengte britene for jødisk innvandring til Palestina.
Éviankonferansen 6. – 15. juli 1938 behandlet én sak; hvordan verdens land skulle forholde seg til jøder på flukt fra Det tredje riket. Representanter fra 32 stater uttrykte sympati med de forfulgte, men deres grenser var stengt. Konferansen endte med en klar beskjed til Hitler om at han kunne gjøre med jødene akkurat som han ville. Verdenssamfunnet vendte jødene ryggen. Det skulle ikke bli siste gang.
Så kom 9. november og krystallnatten. De trengte bare et påskudd – drapet på en tysk ambassadefunksjonær i Paris. Nazistenes stormtropper gikk til angrep på jøder, jødiske eiendommer og synagoger. 200 jøder ble drept og 26.000 jøder satt i konsentrasjonsleirer, 1.400 synagoger brent ned over hele Tyskland og Østerrike. Tusenvis av jødiske eiendommer, boliger og forretninger ødelagt av hærverk, 7.500 butikker vandalisert. Knust glass lå strødd utover gatene som krystall.
En snau uke senere skrev Aftenposten den 15. november 1938: «Utenfor Tyskland har man vel stått i den tro at Hitler hadde gjort så grundig op med jødene at de ikke lenger representerte nogen fare hverken økonomisk eller mentalt. Vi vet nok at jødenes sterke maktstilling på en rekke avgjørende områder – oparbeidet gjennom rasesolidaritet – blev et fryktelig problem for det tyske folk. Men det er jo mange år siden nu, og man antok at problemet i denne henseende var løst for lengst. Derfor virker den ytterliggående forfølgelse nu så oprørende.» Selv når avisen viser medfølelse blir myter tatt som faktum og forståelsen for antisemittene skinner igjennom! Slik er det også i dag, om enn i mutert form.
For to dager siden gikk muslimske gjenger til angrep på israelske fotballfans i den nederlandske hovedstaden Amsterdam. Videoer viser israelere som blir banket opp, sparket mens de ligger på bakken og utsatt for hetsing. Det er kommet meldinger om at mennesker ble kjørt ned og at andre ble kastet i elven. Hoteller ble stormet i jakt på israelere. Minst ti personer ble skadet.
Deborah Lipstad, leder av det amerikanske utenriksdepartementets kontor for bekjempelse av antisemittisme, sier at det «minner fryktelig om en klassisk pogrom». Den tyske kansler Olaf Scholz sa at det var «uutholdelig»: Jøder må kunne føle seg trygge i Europa, sa han. Nederlands kong Willem-Alexander sa det samme – at jøder måtte føle seg trygge til enhver tid: «Vi legger armene våre rundt dem og vil ikke la dem gå.» Frankrikes president Emmanuel Macron sa at angrepene var en påminnelse om de «mest skammelige timene i historien».
Norges statsminister og utenriksminister, som ellers er raskt ute med kritikk mot Israel, har ennu ikke funnet tid til å kommentere situasjonen. De nektet å kondolere efter 7.oktober. De har gått foran med å fremheve og understreke alle påstander fra Hamas, som de tilsynelatende tar for god fisk, og fordømme Israel. På den måten har de lagt til rette for en giftig atmosfære i den norske debatten med antisemittisme som resultat – på norsk grunn. De sterke ordene de bruker går langt utover det faktum kan bære. Til og med ord som «barbari» blir brukt om Israel,- ord som vår politiske ledelse ikke har funnet grunn til å bruke om 7.oktober-massakren som i alle måter var villet ondskap. Men de bruker det om Israel. Norge støtter stadig angrep på Israel i FN og tar selv initiativ til tiltak som de vet vil ende i ensidig fordømmelse av Israel mens terroristene og deres organisasjoner knapt blir nevnt. FN blir stadig tatt til inntekt for sannhetsgehalten, selv om det er velkjent at de egentlige kildene er Hamas og Hitzbollah. 7.oktober-massakren er blitt belønnet med norsk anerkjennelse av en ikke-eksisterende stat og ytterligere over en milliard kroner. Terroristene av i dag lærer, som Hitler fra Evian-konferansen i 1938 – at det kan gjøre hva de vil med den jødiske staten og de vil bli rikelig belønnet.
Selvfølgelig kan kritikk av Israel være legitim. Men demonisering av Israel er antisemittisk – hva enten budbringeren erkjenner det eller ei. De sier at de vil beskytte de norske jødene, men bringer bensin til bålet ved å sette tonen i samfunnsdebatten. Selv da statsministeren var i synagogen for å bringe trøst til den jødiske menigheten efter massakren 7.oktober kunne han ikke la være å nevne palestinernes lidelser og anklage Israel for å føre en krig i strid med folkeretten. Han manet til ytringsansvar mens den norske regjeringen er blant de ytterliggående i Europa i sin temmelig ensidige kritikk av Israel Kan vi stole på den norske politiske ledelsen når det virkelig gjelder? Kanskje, men likevel: Aldri igjen!
I gamle dager lærte vi at jødeforbudet i grunnlovens §2 kom fra de uopplyste bøndene som ikke visste bedre. I dag vet vi at det ikke er sant. Forbudet kom fra lærde jurister. Også i dag kommer impulser til antisemittiske holdninger fra fremstående kvinner og menn som burde visst bedre. Den israel-kritiske tonen er nu satt så grundig at mytene går på autopilot og lager seg selv. I en kommentar i Dagens Næringsliv i dag 9. november 2024 skriver den ellers så sindige kommentatoren Kjetil Wiedswang: «På gammelt bibelsk land leder jødiske og islamske fundamentalister den blodigste krigen på mange tiår.» Hvor tar han det fra? Krigen nylig i Syria har krevd mer enn 400.000 menneskeliv. Krigen Iran-Irak 1980-88 ca. 600.000, Krigen USA m.fl. – Kuwait i 2003 mellom 600.000 og en million, Iran-Kuwait 1990-91 omkring 500.000 døde og 750.000 sårede. Hvordan kan Wiedswang ta så feil? Fordi det går på autopilot og møter ikke noen mental motstand når voldsomme påstander om Israel kastes ut. Hva har skjedd? Som så ofte ellers når det gjelder Israel: Wiedswang er offer for den 4. løgn.
Vi kjenner uttrykket at det er tre former for løgn: Hvit løgn, sort løgn og statistikk. Men det er en 4.! Fortielsen! Fordi alt om Israel blir slått så voldsomt og overdrevent stort opp og alt annet blir glemt og fortiet er det fritt frem for selv de mest fantasifulle påstander om Israel. Tro meg: Vi har en kamp i bratt oppoverbakke når vi sier og håper: Aldri igjen!
I kveld arrangerer LO, Antirasistisk Senter, Palestinakomiteen og Stopp Hatprat et fakkeltog i Oslo som markering av Krystallnatten. Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery, Oslo-biskop Kari Veiteberg og to representanter for en marginal gruppe aktivister som kaller seg «Jødiske stemmer for rettferdig fred» skal tale. De har dét til felles at de er så kritiske til Israel at de går inn for en politikk som ville ført til utraderingen av Israel og landets jødiske befolkning. De kommer til å fordømme antisemittisme og fremstille seg som jødenes venner. Men dessverre forstår visstnok ikke jødene sitt eget best. Derfor retter de skarpe anklager mot Israel med usanne påstander fra utsulting til folkemord, blottet for forståelse for at dette er en situasjon som Hamas og Hitzbollah bevisst har ønsket og lagt opp til. I stedet for å klandre terroristene retter de sine moralske pekefingre mot den som forsvarer seg. Slik stjeler de minnet om krystallnatten og holocaust og bruker det som et påskudd til å underminere den jødiske staten Israel. Skal vi virkelig stole på at disse menneskene er jødenes virkelige venner? Nei, takk! Aldri igjen!
Den jødiske statens fiender har bestemt seg for å minnes Nakba – den såkalte katastrofen –29. november – dagen for vedtagelse av FNs delingsplan – OG den 15. mai – dagen for gjenopprettelsen av Israel. På den måten stjeler og besudler de feiringen av mirakelet -gjenopprettelsen av Israel i moderne tid. Israel kom for sent til å redde Europas jøder, men i tide til å redde jødene i de arabiske landene. Norske NGOer og politikere stiller opp og støtter markeringen av nakba. Skal vi finne oss i at de på den måten tar fra oss våre hellige dager? På samme måte som de fratar oss VÅR ytringsfrihet ved å møte mannsterke opp på våre arrangementer for å hyle, overdøve og intimidere oss? Nei! Aldri igjen!
Jesus – som ble født og døde som jøde – blir plutselig fremstilt som palestiner,- i likhet med Abraham og antikkens hebreere. Tempelplassen – plassen for det jødiske templet i Jerusalem som er nevnt 669 ganger i Bibelen, er av FNs Unesco omdefinert til «Haram al-Sharif» og Unesco benekter at det er noen jødisk tilknytning til stedet. På den måten fornekter og stjeler anti-israelske krefter jødenes tilknytning til verdens eneste jødiske stat. Det er kulturell appropriasjon av verste slag at de stjeler og smykker seg med den jødiske identiteten som de samtidig tar fra jødene. Romerne viste vei da de i året 130 forsøkte å utslette det jødiske folk, kalte Jerusalem for Aelia Capitolina og Israel for Palestina. Ikke bare skulle jødene fjernes – også selve minnet om jødisk eksistens i Judea, Samaria, i Israel, skulle utslettes. Det gir assosiasjoner til nazistenes konsentrasjonsleire som også ble kalt Vernichtungslager – fornektelsesleire. Vil jødene igjen finne seg i det og bøye seg for dette gigantiske tyveriet og denne fornektelsen? Nei! Aldri igjen!
Aldri igjen skal jøder måtte stå med luen i hånden og måtte forklare sin egen eksistens. Aldri igjen skal jødene måtte skamme seg over sin nasjonale frigjøringsbevegelse zionismen! Aldri igjen!
I mellomkrigstiden ble åpenbar og voldsom antisemittisk vold møtt med en viss avsky, men likevel med forståelse – det måtte jo være noe selvforskyldt når jødene ble behandlet slik. Vi ser det igjen i våre dager: Noen få dager efter 7. oktober i fjor sa FNs generalsekretær António Guterres at det ikke kom i et vakuum. Underforstått: Det var egentlig jødenes skyld. Hitler og hans håndgagne menn gjentok hele tiden at det var jødenes skyld. I fjor skrev Dagbladet på lederplass at det var Israels skyld – uansett. Opp gjennom århundrene har jødene fått skylden for alt som kom av katastrofer – menneskeskapte som naturlige. Det vi i dag ser er at anti-semittismen har mutert – igjen. Efter holocaust var det ikke lenger mulig for anstendige mennesker å være åpenlyst antisemittiske. Og så, sakte, men sikkert, ble antisemittismen flyttet opp fra det personlige plan – den enkelte jøde – til det nasjonale plan – den jødiske staten. Men vi lar oss ikke kue, uansett hvor urettmessig og usann den anti-israelske propagandaen er. Vi lar oss ikke kue! Ikke igjen! Aldri igjen!
De pro-palestinske kreftene skjuler seg bak et arsenal av krav om menneskerettigheter og later som det er dét dette handler om. Men det er ikke sant! Det dreier seg om at deres mål – hva enten de kaller seg Hamas, Hitzbollah, PLO, PA eller Iran, Arafat, Abbas eller Sinwar,– deres mål er utslettelsen av Israel og jødene. Ingen forblommede vendinger om moderate krefter på arabisk side kan skjule at deres skolebøker, i skoler drevet av FNs UNRWA!, TV-programmer og propaganda er gjennomsyret av antisemittisme, hat og oppfordring til vold, drap og terror. Når statsminister Støre og utenriksminister Barth Eide forsikrer oss om at de mange milliarder av kroner som blir sendt til kleptokratene Abbas & Co, går bare til gode formål, vet vi at det ikke er riktig. Det går hvert år over 3 milliarder kroner fra PA til belønning av terrorister og deres familier. Hvordan man da kan si at PA er moderate og arbeider for en fredelig løsning er en gåte. Enorme ressurser er pumpet inn i å lage terrortuneller, raketter og brannballonger, skjult bak sivile, i skoler, moskeer og sykehus. Og uten at FN, enn si Norge, har tatt kraftig til motmæle. Tvert imot har de sendt mange flere milliarder av kroner. Skal Israel virkelig – som Tsjekkoslovakia i 1938 – måtte gi fra seg nødvendige forsvarslinjer mot løfter fra folk som er kjent for sin lettferdige omgang med sannheten? Jeg sier med Arnulf Øverland i diktet Du må ikke sove!: Tror du det ikke? Du vet det jo! Tror vi på Peace For Our Time, inngått med folk som har som uttalt mål å utslette Israel? Ville du? Nei, det ville du ikke! Aldri igjen!
I 2006 forlot Israel Gaza-stripen 100% og efterlot seg et velfungerende sykehus-vesen, system for vann og kloakk, områder for gartnerier og fabrikker, lett passering av våpenhvilelinjen. Det var ingen restriksjoner på innførsel av vann, mat, elektrisitet eller medisinsk utstyr. Efter bare to år hadde Hamas gjort området om til en base for terror mot Israel og sin egen befolkning. Sporene skremmer, men tydeligvis ikke nok til at vår utenriksledelse levner denne utviklingen særlig tanke. Skal vi virkelig la slike forhold få lov å vokse seg sterke på nytt? Nei! Aldri igjen!
Skal Israel igjen legge sin jødiske befolkning i hendene på FN-styrker som garanti for freden? I 2006 vedtok FN res. 1701 med utstasjonering av FN-styrker som skulle sikre at Hitzbollah ikke etablerte seg i det sydlige Libanon. Men FN gjorde intet for å forhindre oppbyggingen av en hærstyrke på over 30.000 mann med over 150.000 raketter og mye moderne militært utstyr rett under nesen på dem. Norge sa ingenting. Hitzbollah begynte helt uprovosert den 8. oktober i fjor å skyte raketter mot Israel i solidaritet med terroristene i Hamas. Det fortsatte med daglige angrep slik at befolkningen i det nordlige Israel – 70.000 mennesker – er blitt flyktninger i sitt eget land. Men FN gjorde intet utover i praksis å være skjold for Hitzbollah. Norge sa fremdeles ingenting. Så, efter nesten et år med rakettangrep tok Israel affære. Da tok det ikke lang tid før FN protesterte – efter å ha vendt det blinde øyet til i 18 år. Vil Israel igjen legge sine jødiske innbyggeres liv i FNs hender? Nei! Aldri igjen!
Det er viktigere enn på lang tid at storsamfunnet kjenner igjen antisemittismen. Ikke bare når det gjelder antisemittismen på det individuelle plan mot den enkelte jøde, men også når den rammer det kollektive jødiske samfunnets behov for en jødisk stat, den Israel-relaterte antisemittismen. For hatefulle angrep på zionismen går over i jødehat. Når det ropes «Ingen zionister i våre gater!» er det også et angrep på jødene i våre gater. Våre ledere må erkjenne at når det ropes «From the River to the Sea, Palestine shall be Free!» er det et kampord for utslettelsen av Israel og jøder. Derfor er det viktig å markere krystallnatten. Ikke som et historisk engangs-fenomen, men som noe vi må dra lærdom av i dag. Våre ledere må forstå at de kraftige ordene de bruker danner klangbunnen for og skaper samfunnsdebatten. Og i den debatten er sannheten i ferd med å tape. Igjen blir hatefulle ord slynget ut. Og igjen må vi standhaftig svare: Ikke denne gang! Aldri igjen!
Dette gjelder ikke bare Israel og jødene. Jødene er som kanarifuglen i buret i gruvene som varsler om farlig gass. Forvrengninger av menneskerettighetene og folkeretten blir brukt som våpen mot den vestlige sivilisasjon. Noen av verste undertrykkende regimer får formannsverv i FNs menneskerettighetskommisjon. FN behandlet spørsmålet om kvinners rettigheter og det eneste landet som ble kritisert var Israel. Den 8. mars ble jødiske kvinner med vold avskåret fra å demonstrere for kvinners rettigheter, særlig for gislene i Gaza. UNRWA og FNs fredsbevarende styrker er tragisk blitt en del av problemet, ikke løsningen. Tanken bak FN var god, men FN er blitt kapret og korrumpert av diktaturene som har flertall i FN.
Det er med Israel som det er med Ukraina. Skulle Ukraina falle,- hvem vil Putin så vende sitt blikk mot? Skulle Israel falle,- hvem eller hva er da den neste i rekken når kanarifuglen har sluttet å synge? Hva,- fordi det ikke bare dreier seg om landområder. Det dreier seg om ånd og om virkelige menneskerettigheter. Derfor appellerer jeg til våre politiske ledere, lederne for velmenende NGOer og de redaktørstyrte mediene: Dere må roe ned retorikken og bringe reell balanse inn i det budskapet dere formidler. Slik at vi kan håpe og tro på det når dere og vi sier:
Aldri igjen! Aldri igjen! Aldri igjen!
