Dette innlegget av tidligere stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde ble første gang publisert av Aftenposten 27. november.
Europas rop om boikott av Israel er et skammens teater
Ingen stiller spørsmål ved Ukrainas rett til å forsvare seg, mens kun et fåtall står opp og hevder at Israel har den samme retten.
24. februar 2022 innledet Russland en uprovosert storskala invasjon av nabolandet Ukraina. Målet var da som i dag å frata Ukraina sin selvstendighet. Invasjonen vakte naturlig nok sterke internasjonale reaksjoner, ikke minst i Europa, som for lengst hadde trodd at tiden for blodige kriger på det europeiske kontinentet var forbi.
Europa iverksatte gjennomgripende sanksjoner mot Russland samtidig som man igangsatte sivil og militær støtte til Ukrainas forsvarskrig. Europeiske land fryktet også eventuelle ringvirkninger invasjonen kunne få og valgte derfor selv å starte en storskala opprustning av egne forsvar.
7. oktober 2023 angrep terrororganisasjonen Hamas Israel. På det tidspunktet var Hamas de demokratisk valgte myndighetene på Gaza. Det uttalte målet var å drepe så mange jøder som mulig, mens det langsiktige målet er å fjerne Israel fra kartet og etablere et Palestina fra Jordanelven til Middelhavet.
Hamas drepte 1200 mennesker, de aller fleste sivile. I tillegg ble 200 personer tatt som gisler. Israels respons på angrepet var massivt, og landet brukte alle midler for å knuse terrororganisasjonen. Det førte også med seg drap av mange uskyldige sivile. Ikke med overlegg, men som en konsekvens av at terroristene i Hamas gjemte seg i tunneler under bakken, og gjerne under sivil infrastruktur. Hamas brukte med andre ord sine egne borgere som levende skjold.
Forskjeller
Mens både Ukraina og Israel fører en eksistensiell krig, fremstilles krigene helt ulikt. Mens Ukraina naturlig nok har både vår støtte og sympati, er holdningen til Israel en annen. Det groteske angrepet landet opplevde, har forsvunnet fra mediebildet, mens Israels respons får kontinuerlig oppmerksomhet. Ved å fjerne bakteppet for krigen endres samtidig narrativet og gjør Israel til en global demon. Det til tross for at Israel også har andre terrorgrupper i sitt nabolag som deler Hamas’ ambisjoner.
Alt som kommer etterpå, er politikk. Og det gjelder angivelig «å være på den rette siden av historien», og den er nådeløs mot Israel. Ingen stiller spørsmål ved Ukrainas rett til å forsvare seg, mens kun et fåtall står opp og hevder at Israel har den samme retten.
Mens Ukraina utkjemper sin krig mot Russland på eget territorium, angriper Israel terrorgruppen Hamas der den befinner seg. Jeg har for øvrig ikke registrert noen som har kommet med alternative måter å gjøre det på.
Israels krig mot Hamas ble raskt definert som brudd på folkeretten, og i dag hevder sågar styrende politikere i Europa at Israel begår et folkemord(!). Da er ringen sluttet.
Man må gjerne mene at Israels respons er uproporsjonal, og det er liten tvil om at krigen fører til altfor mange lidelser, og at uskyldige ofre blir drept. Men det er uansett Hamas’ terrorangrep som utløste Israels krig. Og det er greit å minne om at Israel trakk seg ut av Gaza i 2005, og at det ble avholdt valg i 2007. Et valg som Hamas vant. Et flertall av Gazas innbyggere valgte altså å stemme på en terrorgruppe med ambisjoner det ikke var mulig å misforstå.
Hat mot Israel
I Europa har ulike politiske miljøer, organisasjoner med god hjelp fra aktivistiske medier, klart å snu narrativet for Israels krig mot Hamas. Med et kontinuerlig fokus på uskyldige ofre for Israels krigføring og en nærmest apologetisk holdning overfor Hamas, har hatet mot Israel fått vokse. Vi får stadig høre utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) fordømme Israels krigføring, og kravene om å straffe landet er for mange blitt en besettelse. Og det virker.
Hatet mot Israel har fått gjenklang i alle deler av det norske samfunnet, og internasjonalt er det etablert en dugnad for kollektiv straff av alt israelsk. Klimaaktivisten Greta Thunberg har funnet seg et nytt hatobjekt. FNs generalsekretær AntónioGuterresjevn sprer en strøm av negative kommentarer på vegne av verdenssamfunnet. Og i Norge ropes det etter handling. Ikke bare må Statens Pensjonsfond (SPU) trekke ut alle investeringer i israelske selskaper, men SPU må også trekke ut investeringer fra selskaper som handler med Israel. Men det stopper ikke der.
Moralsk forsøpling
Utdanningsinstitusjoner avslutter utvekslingsprogrammer med israelske akademiske miljøer, det diskuteres seriøst om Israel bør stenges ute av alt internasjonalt samkvem knyttet til idrett og kultur. Den kollektive reaksjonen og fordømmelsen er så massiv at det i kjølvannet har ført til økt behov for politibeskyttelse av synagogen i Oslo og Israels ambassade. Mange fredfulle jøder tør ikke lenger vise sin religiøse tilhørighet.
Kravet om boikott av alt som kan relateres til Israel, er historieløst og moralsk forsøpling. Historieløst fordi man ikke vil forstå eller akseptere Europas kollektive ansvar for det jøder på vårt kontinent har opplevd gjennom generasjoner, og som de 1500 norske nålevende jødene gjenopplever i dag.
Moralsk ansvar går ikke i arv, men de mange snublesteinene vi finner i Oslos gater og andre byer skal minne oss om vår nære historie.
Det er videre moralsk forsøpling fordi man selv ikke er villig til å ofre noe av sin egen privilegerte hverdag for å stå opp for det man hevder å være moralsk korrekt. Det kunne være fristende å be de som i dag fremstår som moralsk forarget over Israels krig mot Hamas, selv ofre noe for saken de brenner for.
Hva med å bruke sin forbrukermakt ved å legge fra seg sine Iphoner, Ipader og laptoper og stå opp for de selverklærte prinsippene? Eller hva med å si nei til bruken av medisinsk utstyr og anbefalte medisiner neste gang man oppsøker en lege?
Europas rop om boikott av Israel er et skammens teater. Norge må aldri igjen bli et fyrtårn for antisemittisme.
