Til tross for store forskjeller i befolkningsstruktur og andre forhold, er det en del sentrale forhold som ligner:
Det blir en belastning å kjøre på veiene på grunn av skyting fra biler som kjører forbi, og en utstrakt bruk av bomber som eksploderer når biler eller personer kommer forbi. Slik var krigføringen i stor grad i Libanon også.
All militær aktivitet fra israelsk side som innebærer forflytninger, er utsatt og sårbar. Det er lett å sprenge bomber og å skyte på israelerne. Og den palestinske befolkningen støtter naturligvis angrepene fullt ut.
Arafat tror at det vil gå på Vestbredden som i Libanon: Til tross for sterke ord fra Israel nå i en tidlig fase av krigen, vil nesten daglige tap i form av drepte og sårede etter hvert slite israelerne ut og få dem til å trekke seg ut av Vestbredden og Gaza. Det eneste Arafats folk må gjøre, er å sørge for at israelerne får store nok tap lenge nok.
I Libanon var det først og fremst soldater som ble drept. På Vestbredden er bosetterne et like viktig mål. Bosetningene er stort sett dårlig forsvarte, og det er lett å ramme bosetterne, spesielt når de kjører på veiene.
I tillegg har vi skytingen mot Gilo og noen av bosetningene. Noen steder er det skutt med bombekastere, slik Hizbollah har skutt med raketter og bombekastere.
Det eneste Israel egentlig kan gjøre i denne saken, er å ramme det palestinske styrets økonomiske og militære mål, og samtidig forsøke å unngå sivile tap mest mulig. Om nødvendig må israelere gå inn i de palestinske områdene i stort antall og ta den tiden man trenger for å gjennomføre sine oppdrag.
Det er ingen grunn til å tro at det vil bli noen form for fred hvis ikke Arafat får et klart valg mellom fortsatt vold og en situasjon hvor hans eget styre bryter sammen.
