Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Hva kom først? Okkupasjon eller terror?

Israel kontrollerer Vestbredden og israelere bosetter seg der. Det er årsaken til terroren som rammer Israel, mener mange. Men hva kom først, terror eller okkupasjonen?

Dersom Israels kontroll av Vestbredden opphører, og de jødiske bosetterne blir fjernet, vil terroren ta slutt, sies det.

Oppdatering 2012: Det samme ble sagt om Gaza-stripen, da denne artikkelen først ble skrevet. I 2005 trakk Israel seg helt ut av Gaza-stripen, men resultatet ble intensiverte rakettangrep fra området.

La oss se på forholdet mellom okkupasjon og terror i historisk perspektiv.

 

Perioden 1949-1967
Kampene i forbindelse med at staten Israel ble opprettet i 1948, sluttet med en våpenhvile i 1949. Den varte til Seksdagerskrigen i 1967.

I perioden 1949-67 kontrollerte Israel ikke noe av Vestbredden eller Gaza. Likevel var det stadig terror og vold fra naboene, både i form av væpnede enkeltpersoner og grupper som snek seg over grensen, og fra Syria skyting fra Golan og ned i Nord-Israel. I denne perioden hadde altså terroren bare forbindelse med Israel finnes, ikke noe annet.

 

Seksdagerskrigen i 1967
I juni 1967 brøt seksdagerskrigen ut. Krigen og bakgrunnen for den har vi omtalt nærmere i temasiden Seksdagerskrigen i 1967. Da krigen var over etter en snau uke, hadde Israel overtatt kontrollen over hele Sinai-ørkenen (fra Egypt), Golan (fra Syria) og Vestbredden (fra Jordan).
Israel satt da plutselig med et område som var flere ganger så stort som den vesle staten. Sinai var det største området. Like etter krigen foreslo Israel for nabostatene en avtale om at israelerne skulle trekke seg ut av de områdene de nylig hadde tatt kontrollen over i bytte for en varig fred. De arabiske statene samlet seg i Khartoum i Sudan og vedtok sine tre nei: Nei til å forhandle med Israel, nei til å anerkjenne Israel og nei til fred med Israel. Se Khartoum-resolusjonen.

Dette er grunnen til at det i hele tatt ble aktuelt å fortsette å kontrollere Vestbredden og Gaza. Hadde araberne gått med på fred mot at Israel trakk seg ut, ville problemet vært løst allerede på 1960-tallet.

 

Oktoberkrigen 1973 («Jom Kippur-krigen»)
At den militære sikkerheten er en viktig faktor i denne sammenhengen, ble understreket i oktober 1973, da Egypt og Syria gikk til samordnet angrep på Israel. Riktignok vant Israel den krigen også. Men det var svært lite som skilte på at det gikk helt galt i starten, på at Israel var blitt overrent og ødelagt. Vi har beskrevet krigen i artikkelen Jom Kippur-krigen 1973.

Dette brakte for alvor sikkerhetsproblematikken inn i vurderingene fra israelsk side. I artikkelen Vestbredden en festning har vi tatt for oss noen av de sikkerhets-synspunktene israelerne har hatt når det gjelder Vestbredden:

Kontroll over Vestbredden, som med sine fjell er forholdsvis lett å forsvare, kan bety liv eller død for Israel i tilfelle et framtidig stor-angrep fra øst (Syria, Jordan, Irak, Saudi-Arabia, kanskje Iran også). Artikkelen Jerusalems strategiske betydning har også stoff om dette. Israelerne har derfor ment at de ikke har kunnet gi fra seg kontrollen over Vestbredden uten i bytte for en ekte, varig fred. Dette mener også mange israelere som ikke ønsker å styre palestinerne og som er imot jødiske bosetninger på Vestbredden.

 

Bosetninger
Her er noen hovedsynspunkter i den israelske befolkningen med hensyn til bosetningene:

a) En liten del av israelere mener at den praktiske politikken i Israel skal være styrt av løfter og profetier i Bibelen. Slik de forstår dette, har Gud lovt Israels folk hele landet fra elven Jordan til Middelhavet og kanskje enda mer. For noen av disse er det en hellig plikt å bosette seg i deler av landet hvor det tidligere ikke bodde jøder.

b) Ganske mange i Israel mener at gjeldende folkerett med hensyn til Vestbredden, er det som ble vedtatt i fredsslutningen etter 1. verdenskrig i San Remo-konferansen i 1920. Etter deres oppfatning legger det hele Palestina åpent for jødisk innvandring, særlig på statsjord. Antakelig mener et flertall i Israel at jødene egentlig har rett til å bo i hele Palestina, men flertallet synes ikke det er klokt å gjøre bruk av den retten når det fører til unødige konflikter eller hindrer en fredsløsning.

c) Andre, særlig i Arbeiderpartiet, har støttet bosetninger som kan sies å ha en militær betydning i forhold til et eventuelt stor-angrep på Israel fra øst, men har vært skeptiske til bosetninger nær områder som er tett befolket av palestinere.

d) Ganske mange israelske jøder hater bosettere og bosetninger. For det første er bosetningene et pengesluk, for det andre koster det livet til mange soldater å beskytte dem. For det tredje opptrer en del bosettere på en måte som også mange israelere opplever som unødig provoserende.

Artikkelen Israelernes syn på bosetningene fra juni 2002 forteller en del om dette. Der er blant annet lenke til en lederartikkel i avisen Dagen som gjengir synet om at gjeldende folkerett gir jøder like stor rett som arabere til å bo på Vestbredden. Det er også henvist til artikkelen Bosetningsdumheten, som presenterer synet til Meretz-partiet («Israels SV»). Den nevner også det politiske systemet i Israel: Mange småpartier i Knesset (Israels «Storting») har gjort at ingen israelske regjeringer har valgt å stanse bosetternes utbygginger, og slett ikke fjerne eksisterende bosetninger. Regjeringene har nemlig i ulike sammenhenger vært politisk avhengige av bosetterne og deres tilhengere.

Et stort antall meningsmålinger gjennom mange år viser at i bytte for en ekte, varig fred vil et stort flertall av jødene i Israel ta de belastningene det vil gi innover i det israelske samfunnet å flytte et stort antall bosettere. Men så lenge det ser ut for å være konflikt uansett, vil de ikke gjøre noe med saken.

 

Sikkerhet
Grunnen til at israelerne kontrollerer Vestbredden fremdeles, er altså at naboene ikke ville inngå en fred som fortjener betegnelsen, til tross for at flertallet av israelerne var flyktninger fra arabiske land. (Siden har en stor innvandring fra det tidligere Sovjetunionen gjort antallet «orientalske» og «europeiske» jøder omtrent likt.) I påvente av fred har sikkerheten i forhold til et mulig angrep fra øst (et angrep mange arabiske politikere har tatt til orde for) hatt avgjørende vekt.

Egypt inngikk (1979) en fredsavtale med Israel, og israelerne trakk seg helt ut av Sinai.

Akkurat nå, med amerikanske styrker i Irak, er faren for et samlet angrep fra øst minimalt. Det har ført til at en del israelere er mer villige til å oppgi kontrollen over Vestbredden enn tidligere. Men ingen kjenner jo trusselbildet noen år fram i tid.

 

Terror
I økende grad er også sikkerheten i forhold til terror blitt en viktig faktor. Den krigen Arafat startet i september 2000, og som pågår fremdeles, er en terrorkrig.Israels omfattende mottiltak (som nesten alle er blitt kritisert) har forhindret at hundrevis av israelere blir drept hver uke. Våren 2002 ble Israel tvunget av et stort antall selvmordsangrep til å gå inn i palestinsk-styrte områder på Vestbredden og opprette en rekke kontrolltiltak der. Det førte straks til en sterk reduksjon i terroren.

Forhåpentligvis vil sikkerhetsgjerdet, når det er ferdig, gjøre det mulig å lette på kontrolltiltakene på Vestbredden. Men israelerne må fortsette å gjøre det som er nødvendig for å kunne leve i mest mulig fred og sikkerhet.

 

Nye forslag
Det foreligger flere forslag til løsning. Meningsmålinger viser at et stort flertall av israelerne vil godta en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza som en del av en varig fred.
Hittil har alt strandet mest på at palestinerne, og araberne generelt, krever en «rett til å vende tilbake» for flyktningene fra 1948. Det er en «rett» som ingen andre flyktninger fra den tiden har hatt, og som Israel ikke kan godta. Den ville gi Israel arabisk flertall i løpet av få år dersom den ble gjennomført.

Det vil si at en israelsk tilbaketrekning ikke ville gjøre slutt på krigstilstanden og terroren. Det sier en rekke palestinske grupper (som Hamas) rett ut, og det er lite som tyder på at det ikke vil gå slik. Israel står derfor fast på kravet: Først må det bli slutt på terroren (ikke bare en liten, taktisk pause), så kan det meste løses.

 

Konklusjon
På denne bakgrunnen er mitt svar på spørsmålet som er gjengitt innledningsvis:

a) Terroren er eldre enn Israels kontroll over Vestbredden og Gaza, og skyldes ikke den.

b) Dersom Israel skulle trekke seg helt ut av Vestbredden, ville det ikke gjøre slutt på terroren. Det eneste som kan gjøre slutt på terroren, er at araberne reelt anerkjenner at jødene har rett til en stat hvor de er i flertall, og legger opp sin politikk ut fra dette. Hvis ikke, vil terroren fortsette så lenge det finnes et Israel, uansett størrelse, så sant ikke israelske mottiltak klarer å forhindre det.

c) Israelere flest mener i dag, og jeg tror de har rett, at Israel kjemper for sin eksistens. Det er i hovedsak ikke noe annet å gjøre enn det Israel gjør for å vinne krigen de er påført. Alternativet er en bølge av terror som i løpet av få år vil skylle Israel bort.


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart