
Når Toameh reiser i Europa og til universitetene i USA, opplever han at folk er mye mer anti-israelske enn til og med Hamas er. De kaller seg pro-palestinske, men Toameh får inntrykk av at de først og fremst er mot Israel. De holder «anti-apartheid-uker» og krever boikott av Israel.
Hvorfor arbeider de ikke heller for palestinerne? De kan komme og lære palestinske barn om demokrati og frihet. De kan si til Hamas at de må slutte med å bryte menneskerettighetene. De kan hjelpe palestinske kvinner. Det hjelper ingen å skjelle ut Israel. Det palestinske samfunnet trenger reformer og demokrati.
Toameh har også erfaring med vestlige journalister. I 1997 og 1998 forsøkte han å fortelle sine utenlandske kolleger om korrupsjonen i det palestinske styret og at Arafat stjal pengene deres. Svaret han fikk fra noen av kollegene var et spørsmål om han var ansatt av den jødiske lobbyen. Disse journalistene, noen av dem respekterte britiske og amerikanske journalister, nektet å tro det palestinerne selv fortalte om den økonomiske korrupsjonen. De ville ikke høre noe annet enn anti-Israel-historier.
Noen journalister sa at kanskje var historiene sanne. Men de kunne ikke rapportere dem, for da våget de ikke å reise tilbake til Vestbredden og Gaza. Toameh svarte at da hadde de ingenting i Midtøsten å gjøre. Men dette er dessverre hvordan det er.