I tillegg til det kaoset Ehud Barak overlater til sin etterfølger, er nå en ny og potensiell varig enighet i ferd med å framstå.
Hovedstrømmen i Israel vender seg til det faktum at de nåværende lederne av den arabiske verden ikke kan levere den typen fred som selv Israels mest uttalte moderate kan leve med.
Listen over forhenværende optimister øker daglig. Den mest kjente i utlandet er den forrige presidenten, Ezer Weizman. For to tiår siden ofret han sin politiske karriere for å protestere mot at Menahem Begin avviste å tillate en «palestinsk enhet». Men nå støttet han Sharon ved valget. Asa-El nevner folk i utenriksdepartementet, Høyesterett og andre som har skiftet syn og gjort det kjent.
Venstreorienterte forfattere som Amos Oz, A. B. Yehoshua og Meir Shalev har kjøpt annonseplass i en avis og oppfordret palestinerne til å oppgi sin «rett til å vende tilbake» til Israel før 1967. De innrømmer at hvis Israel skulle gå med på dette, ville det bety slutten på den jødiske staten. Da palestinerne dagen etter kom med et formelt krav om «retten til å vende tilbake», tok de budskapet: Disse folkene er ikke til å snakke fornuft med.
Stadig flere israelere er enige om at motparten har misforstått israelernes ønske om å slippe å okkupere et annet folk og tatt det for åndelig svakhet.
Den neste statsministeren vil derfor kunne starte ut fra den forutsetningen at motparten ikke ønsker fred, selv ikke en kald og lite omfattende fred. Israelerne er derfor klare til å ta en krig, om de skulle bli påtvunget det. De vil måtte skalke lukene og vente på bedre tider, da naboene vil være mindre opptatt av makt og ære, og mer av frihet, rettferdighet og velstand.
