Ifølge meningsmålingene har den israelske velgermassen beveget seg mot høyre. Dels støtter de mer høyreorienterte partier enn tidligere. Og dels, særlig for Likuds vedkommende, er det samme partiet blitt mer høyreorientert. Kandidatene til Knesset (Israels «Storting») velges i Likud ved primærvalg, dvs. et valg hvor partiets medlemmer har stemmerett. Primærvalget på kandidater til valget 22. januar 2013 gav som resultat at flere kjente moderate Likud-representanter ble satt utenfor, blant dem Dan Meridor og Benny Begin. De ble i stor grad erstattet med folk på høyresida i partiet, folk som for eksempel ikke godtar en løsning med en palestinsk stat. Heller ikke Bayit Yehudi (Jødisk hjem, nasjonalreligiøst) ser for seg en palestinsk stat.
Dette har fått venstresiden til å trykke på alarmknappen. For dersom palestinerne på Vestbredden, og kanskje også Gaza, skal under israelsk styre i lengden, er det stor fare for at det blir arabisk flertall i befolkningen. Slik situasjonen er nå, hvor det skal forhandles om en tostatsløsning, godtar verden at araberne på Vestbredden og Gaza (palestinerne) ikke har stemmerett. Men dette vil neppe bli godtatt som en varig ordning. Også mange israelere er imot dette som en varig ordning.
Tzipi Livni, tidligere utenriksminister og nå leder for sitt eget nystartede parti Hatnua, sier det slik: «Netanyahu fører oss mot slutten på en jødisk stat.»
Forfatteren Amos Oz sier noe lignende: Dagens regjeringskoalisjon er «den mest anti-zionistiske i Israels historie» fordi den overser den demografiske trusselen, altså trusselen om at araberne skal bli i flertall. Han sa at hvis det blir bare en stat [vest for Jordan-elva], vil den være arabisk.
Mange israelere har gitt opp
Meningsmålinger gjennom en årrekke har vist at minst 70 prosent av israelerne er villige til å oppgi det meste av Vestbredden i bytte for en ekte fred. Men mange har tydeligvis gitt opp tanken på at det vil bli mulig i overskueig framtida, kanskje at det noen gang vil bli mulig. Det bygger på erfaringer.
Israel trakk seg ut av Gaza-stripen. Det gav ikke fred, det førte til rakettregn og til at Hamas overtok kontrollen. Det hadde en annen virkning også: Israelerne tenker i økende grad på en løsning som ikke omfatter Gaza, men hvor Gaza er et område for seg selv. Problemet med dette resonnementet er at palestinere flest ser Vestbredden og Gaza i sammenheng.
En annen faktor er at de fleste palestinerne på Vestbredden bor i områder hvor PA har mer eller mindre kontroll. Israel kontrollerer det meste av arealet, men det bor ikke så mange mennesker der. Problemet med det er at verken palestinerne eller verden vil godta som en varig løsning små «øyer» av mer og mindre selvstendige palestinske områder. Man forlanger et sammenhengende, levedyktig område.
Men en meningsmåling nylig viste at 67 prosent av israelerne tror at uansett hvor store områder Israel trekker seg ut fa og overlater til palestinsk styre, vil det ikke føre til fred. Palestinerne har fått gode tilbud (mest kjent er president Bill Clinton i januar 2001 og statsminister Ehud Olmert i 2008), men har avvist dem.
Så lenge palestinerne holder fast på at alle de palestinske flyktningene fra 1948 og alle deres etterkommere (jeg har sett tall på opptil 11 millioner) har rett til å flytte inn i Israel, er enhver fred umulig.
Så lenge det ser slik ut, og verden tydeligvis støtter det, vil nok israelerne fortsette å stemme høyrepartier.
Det noen håper, og mange frykter, er at den fastslåte situasjonen skal tvinge fram en en-stats-løsning, hvor det ganske raskt blir arabisk flertall.
