Israelsk politikk har ikke helt fungert slik som tidligere etter valget. Det følgende bygger mest på en artikkel fra fredag 7. juni. Den er skrevet av Mati Tuchfeld. Han er politisk reporter i avisen Israel Hayom, som heller mot høyre.
Avstemningsrot
Når noen fra regjeringspartiene er borte fra en avstemning i Knesset (Israels «Storting»), for eksempel fordi man er bortreist, har det vært vanlig å avtale med opposisjonen at en person derfra holder seg borte under avstemingen, slik at avstemningsresultatet blir som det ville ha blitt hvis alle var til stede. Dette er en ordning alle inntil nylig har sett seg tjent med. For partier som nå er i opposisjon, vil kunne bli avhengige av velvilje fra dagens regjeringspartier ved framtidige regjeringsskifter når valgresultatet blir annerledes.
Men nå har det vært eksempler på at opposisjonspolitikere som skulle holde seg borte fra avstemning etter en slik avtale, har brutt avtalen ved å stille opp og stemme likevel. I ett tilfelle førte det til at regjeringspartiene blir uten representasjon i den komiteen som utpeker nye medlemmer til Høyesterett. Og siden Høyesterett har mye større makt i Israel enn vår Høyesterett har i Norge, er det en viktig komité.
I Norge er det slik at når en som er valgt til Stortinget blir minister eller statssekretær, får man permisjon fra Stortinget, og ens vararepresentant møter fast der så lenge man sitter i regjeringen. I Israel og mange andre land med parlamentarisk styre er det ikke slik. Folkene i regjeringen beholder sin plass i Knesset og må møte der til avstemninger. Det er strevsomt for regjeringsmedlemmene, spesielt ved avstemninger hvor det er knapt flertall så alle må møte opp. I den nåværende regjeringen har det vært flere eksempler på at regjeringsmedlemmer har dradd på tur til utlandet uten å melde fra til sekretariatet i Knesset. Hvis slikt blir vanlig, kan det føre til kaos og uforutsigbarhet i hva som blir vedtatt i Knesset.
Moshe Feiglin fra Likud og til dels et par andre Likud-medlemmer stemmer ofte mot regjeringen i Knesset.
Konflikter
Den personlige kjemien mellom lederne i koalisjonspartiene er mye dårligere enn den var i forrige periode. For eksempel har forholdet mellom statsminister Benjamin Netanyahu og Yair Lapid, som leder Yesh Atid (det nest største partiet i regjeringen) vært ganske dårlig. Men de hadde funnet en slags måte å samarbeide på da Lapid fant tiden inne til å forkynne i et intervju med New York Times at han planlegger å overta som statsminister ganske snart. Det er vel vanskelig å se hvordan det kan bedre klimaet mellom de to.
Mange i Naftali Bennets parti Jødisk Hjem mener at grunnproblemet er noe dette partiet selv har gjort: Insistert på at Lapid og hans parti Yesh Atid skulle komme i regjeringen og de ultra-ortodokse skal stenges ute. Hvis statsminister Netanyahu hadde fått gjøre som han ville, og laget en regjering med Jødisk Hjem og de ultra-ortodokse (Shas og United Torah Judaism), ville mye vært bedre, mener denne gruppen.
For det første ville det hele fungert bedre, med mer erfarne folk (alle fra Yesh Atid er nye i rikspolitikken). Men ikke minst: Politikerne i Jødisk Hjem har ingen tro på at det blir noen ekte fred ut av den «fredsprosessen» som den amerikanske utenriksministeren, John Kerry, forsøker å kjøre fram. Kerry har støtte fra deler av venstresida i Israel, blant andre fra Yesh Atid. Politikere på høyresida mener at de er naive og at dette er et farlig spill.
Statsminister Netanyahu venter bare på en anledning til å fjerne Yesh Atid fra regjeringen. Bennett har sagt at da vil hans parti også trekke seg fra regjeringen, og dermed mister den flertallet. Men mange tror nå at dette ikke vil skje. Bennett vil kanskje gå ut av regjeringen, men de fleste i hans parti vil trolig bli værende.
Mange tror at Netanyahu ønsker å bli uavhengig av både Lapid og Bennett. Det kan kanskje gå hvis Arbeiderpartiet velger en ny leder som er villig til å sitte i en regjering sammen med Likud og ultra-ortodokse.
Deri
Men det er skjedd noe som gjør at Netanyahu kanskje tenker seg om en gang eller to ekstra før han tar Shas-partiet inn i regjeringen, selv om han skulle få mulighet til det. For Aryeh Deri er nå etter valget kommet tilbake som leder av partiet, etter et fengselsopphold og en syv års karantenetid før man igjen kan gå aktivt inn i politikken. [Deri ble dømt blant annet for å ha tatt imot bestikkelser. Mange av hans tilhengere, og også en del andre, mener at det var en politisk dom og at han var uskyldig.] Deri er en viljesterk mann som har pleid å få det som han ville. Så når det er han som er leder av Shas, kan det tenkes at Netanyahu foretrekker Lapid, tross alt. Det er en faktor i bildet at Deri og Avigdor Lieberman, leder av Israel Beiteinu-partiet, er nære venner. I forhold til Netanyahu kan vel det slå ut begge veier.
