I sin spalte 17. mars 2009 forteller han noe om hvordan israelere generelt, inkludert venstreorienterte som ham selv, oppfatter sin situasjon. Bakgrunnen er en artikkel av en amerikansk jøde, som skriver at valget i Israel var et valg mot fred, og at israelere ikke forstår at Israel ikke kan beholde hele Vestbredden uten å bli en paria-nasjon.
For tilbaketrekning
Dette stemmer ikke, skriver Burston. Et klart flertall i Israel stemte på partier som åpent har sagt at de støtter en løsning hvor det til slutt blir en palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza. Færre enn seks prosent stemte på partier som kategorisk utelukker dette.
Hvorfor kan så ikke Israel bare trekke seg ut av Vestbredden? Det koker ned til ett ord, skriver Burston: Raketter. [Vi kan nok føye til selvmordsbombere og annen terror også.]
Saddams raketter
Da Saddam Hussein sendte 39 raketter mot Israel i 1991 under den første Golf-krigen, forandret det israelernes syn på betydningen av å holde landområder. [Tidligere var den allmenne oppfatningen at når Israel kontrollerer Vestbredden, som er en slags naturlig festning, gjorde det Israel mye sikrere mot et angrep fra øst.] Nå slo rakettene ned i Israel likevel. Burston mener at dette var en viktig en årsak til at Israel ble med på fredsprosessen som begynte i Madrid i 1991.
Terror-raketter
Men de siste årene har rakettene fått en helt annen betydning. I 2005 trakk Israel seg ut av Gaza. Mindre enn et døgn etterpå satte palestinerne opp utskytningsramper for raketter på ruinene av de bosetningene israelerne nettopp hadde trukket seg ut av. De skjøt mot Sderot, men også mot noen av de venstreorienterte kibbutzene med medlemmer som hadde arbeidet sterkest for et uavhengig Palestina ved siden av Israel.
Dette, og de tusener av raketter som fulgte, snudde opp ned på israelernes syn. Det gjorde helt slutt på tanken om «land for fred», i hvert fall på kort sikt. Og de partiene som hadde stått for dette, Meretz og Arbeiderpartiet, ble ganske små ved det siste valget. For knapt noen israelsk jøde, selv ikke de som går sterkest inn for en palestinsk stat i prinsippet, vil gå med på å trekke seg ut fra noen del av Vestbredden så lenge dette kan føre til at Jerusalem, Tel Aviv, den internasjonale flyplassen og mange andre steder kommer innenfor rekkevidde av raketter fra Vestbredden.
Kassam-rakettene fra Gaza er derfor det som mer enn noe annet forhindrer at de israelerne som er imot bosetningene på Vestbredden, kan få dem fjernet. Rakettene er den enkeltfaktor som mest bidrar til å holde bosetningene på plass.
Svake israelere?
For ti år siden sa Hassan Nasrallah, lederen av Hizbollah i Libanon, at Israel er fryktsomt og skrøpelig som et edderkoppnett. Dersom man bruker selvmordsterror, vil hele Israel bryte sammen.
Palestinerne forsøkte dette. Men det som skjedde, var at israelerne samlet seg og ble sterke. [Og de overvant terroren, ikke minst ved hjelp av sikkerhetsgjerdet.]
Mirakler
Tusener av raketter er skutt mot israelske boligstrøk. Rakettene har opptil 20 kg med sprengstoff. [Hizbollah i Libanon og i økende grad Hamas i Gaza får også stadig flere raketter som er større.] Det er helt uholdbart for israelerne å være mål for angrep med slike raketter dag ut og dag inn.
Når ikke langt flere israelere er drept og såret, skyldes det – skriver Burston – en lang serie mirakler. [Det skyldes vel også et godt varslingssystem og et stadig større antall tilfluktsrom.] Men uansett: Israelerne godtar ikke å leve i en krigssone på den måten, i stadig frykt.
Ingen fred med raketter
Verden bør vite, skriver Burston, at uansett hvor venstreorientert regjeringen i Israel måtte være, og uansett hvor dårlig palestinerne i Gaza har det: Uten at rakettene slutter, vil det ikke bli noen fredsprosess og absolutt ikke noen fred.
