Wilf er ikke lenger så sikker. I løpet av de siste to tiårene har hun sett hvordan palestinske ledere gang på gang har avvist flere muligheter til å få sin egen stat. Hun har sett hvordan selvmordsbombere fulgte i kjølvannet av Oslo-prosessen, og den andre intifadaen i kjølvannet av Camp David-forhandlingene i 2000. Hun har opplevd den giftige anti-israelske retorikken som bygger på et hat, ikke bare mot staten Israel, men også mot det jødiske folk.
Wilfs skepsis vokste også fram på bakgrunn av helt personlige erfaringer. I mange år var hun politiker i Arbeiderpartiet, fra 2010 også som Knesset-medlem. Dette ga henne sjanse til å møte mange unge palestinske ledere. De var «moderate» bare i den forstand at de hadde et realistisk syn på dagens virkelighet. De erkjente at Israel er en realitet og at staten er så sterk at den ikke kommer til å forsvinne med det første. Men ellers fikk hun høre: «Jødene er ikke et folk, det er bare en religionsgruppe og religioner har ikke rett til selvbestemmelse.» De såkalte moderate palestinerne anser forbindelsen mellom det jødiske folk og landet Israel som konstruert eller ikke-eksisterende.
Det demret mer og mer for Wilf at konflikten ikke bare dreier seg om bosetninger eller «okkupasjon», slik palestinske talsmenn har fått israelsk venstreside (og alt for mange i Norge) til å tro. I Israel finnes det en venstreside som mener palestinerne har rett til en egen stat. «Det finnes ikke noen tilsvarende palestinsk «venstreside» som anerkjenner retten til det jødiske folk til suverenitet i sitt gamle hjemland,» skriver Wilf. Også blant palestinernes venner i Norge er det ytterst vanskelig å finne noen som tydelig støtter det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland.
De mest moderate palestinere sier de ønsker seg «en uavhengig palestinsk stat med Øst-Jerusalem som hovedstad som lever i fred side om side ved staten Israel». Wilf er ikke fornøyd med dette. De siste årene har hun vært på jakt etter palestinere som samtidig kan anerkjenne det jødiske folkets rett til en egen stat i deres hjemland. Denne jakten har så langt gitt svært magre resultater, selv om Wilf har sendt etterlysningen målrettet inn mot grupper av palestinere som er interessert i dialog med israelere.
Hittil er det bare én palestiner som har kommet Wilf i møte, professor Mohammed S. Dajani Daoudi ved Al-Quds universitetet. Med bare to mindre korrigeringer, har den palestinske professoren akseptert forslaget som det tidligere israelske Knesset-medlemmet mener må ligge som grunnlag for etableringen av to stater:
«Det jødiske og palestinske folk rundt omkring i verden har begge røtter i landet Israel/ Palestina og har derfor en lik og legitim rett til å bosette seg og leve hvor som helst i landet Israel/ Palestina. Men siden begge folk har et ønske om en suveren stat som reflekterer deres unike kultur og historie, tror vi at ved å dele landet mellom en jødisk stat, Israel, og en arabisk stat, Palestina, vil det la begge folk nyte verdighet og suverenitet i deres eget nasjonale hjemland. Verken Israel eller Palestina skal være eksklusivt for det jødiske eller palestinske folk, og de skal huse minoriteter av det andre folket.»
Det hører med til historien at professor Dajani ble trakassert av sine egne kollegaer etter at han tok med palestinske studenter til Auschwitz i mars 2014. Professoren er dessverre en enslig svale, og det gjør ingen sommer.
12.-14. juni kan du høre Einat Wilf tale på Med Israel for freds landsmøte i Tønsberg. Tema for de to foredragene blir: Hvordan en venstreorientert israeler fikk problemer med å finne en palestinsk fredspartner, og Den nye uordenen i Midtøsten. MIFFs landsmøter er en god blanding av faglig påfyll, generalforsamling og sosialt samvær for Israel-venner over hele landet. Det er noe du ikke vil gå glipp av.
