Venstresiden i Israel er sint på Barak fordi han gjorde slutt på deres søte drømmer. Plutselig er det klart at palestinerne virkelig mente det de sa hele tiden: Israel skal trekke seg tilbake til grensen fra 1967, de skal ha Øst-Jerusalem, flyktningene fra 1948 skal ha rett til å vende tilbake og mer. Venstresiden har valgt å tro at palestinerne ikke egentlig mente det når det kom til stykket. Den drømmen er ødelagt.
En minister i den palestinske regjeringen forbløffet en utenlandsk ambassadør nylig da han sa at muslimene kom til Palestina før jødene og de kristne, og at bråket begynte da jødene kom. Og dessuten: Jødene skal bare få kontrollere 57 meter av Vestmuren («Klagemuren»), hele Øst-Jerusalem ellers skal tilhøre palestinerne. «Da vil det ikke bli fred,» sa ambassadøren. «Stemmer,» sa ministeren.
Høyresiden er sint på Barak fordi han avkledde deres drøm om et «Stor-Israel», at det er mulig med fred ved å beholde alle bosetningene, beholde hele Jerusalem og Tempelfjellet. De er sinte fordi Barak har gjort det klart at hvis det noen gang skal bli et kompromiss, vil de høyreorienterte i bosetningene betale prisen. Og hvis ikke vil det fortsette med krig.
Palestinerne er sinte på Barak fordi han presset dem inn i et hjørne og tvang dem til å avsløre sine skjulte kort.
Går det som meningsmålingene sier, kommer Sharon til makten. Da vil det trolig bli krig. Og så blir det forhandlinger, og alt starter der det stod dagen før krigen. Forskjellen er bare at noen tusen unge israelere og palestinere ikke er med oss lenger.
Fritt etter Eitan Haber i en artikkel 14.1 i Jerusalem Post.
