For det første har Khatami en meget begrenset makt. Det kunne vi klart se i hans første periode. De store avgjørelsene er det Irans religiøse myndigheter som tar. De er ledet av ayatollah Ali Khamenei. De kontrollerer blant annet de væpnede styrkene, rettsapparatet og politiet. De har bekjempet den liberaliseringen Khatami måtte ha ønsket å gjennomføre, bl. a. ved å kaste aktivister i fengsel og stenge kritiske aviser.
Enda viktigere er det å forstå hva Khatami egentlig ønsker. Han er selv en del av systemet. Han ønsker bare å flikke på det systemet som er, ikke å bytte det ut. I stedet for å se på konflikten i Iran som en konflikt mellom «godt» og «dårlig», er det riktigere å se det som en strid mellom «dårlig» og «enda verre».
Selv under Khatami har Iran vært en av de statene som har vært mest aktive i å sponse terror. Iran sender fortsatt våpen til Hizbollah i Sør-Libanon. Iran arbeider videre med å skaffe massedrapsvåpen, og vil kunne lage atomvåpen senest ved slutten av dette tiåret. Selv om økonomien er skral og ledigheten nærmer seg 30 %, fortsetter Iran å bruke enorme summer på å utvikle ballistiske raketter. Mange venter at Iran i løpet av dette året vil begynne å utplassere Shibab-3-raketter. De har en rekkevidde på 1200 km, og kan nå hele Israel og amerikanske styrker i Golfen og hele Midtøsten. Om ikke lenge kan iranske raketter nå Vest-Europa og siden USA.
Khatami har uttrykt ønske om et bedre forhold til USA. Men det er ikke noen slik holdning overfor Israel. I august i fjor sa Khatami til Arafat at «hele Palestina må bli frigjort», dvs. at det ikke skal finnes noe Israel. I desember sa han at «denne kreftsvulsten av en stat må fjernes fra regionen», og at «det er den islamske republikken Irans oppgave å fjerne Israel fra kartet». I april var Iran vert for en stor, anti-israelsk konferanse.
Kort referat fra en leder i Jerusalem Post 10.06.01.
