Men det palestinske styrets oppfatning av «våpenhvile» betyr en situasjon hvor man kan fortsette å tillate, oppmuntre og til og med selv direkte gjennomføre et visst antall væpnede angrep på biler, angrep med bombekastere, angrep på israelske patruljer og bombeangrep hver uke.
Det palestinske styret forsøker ikke å gjøre slutt på dette, bare å holde det under et visst nivå. Hvis ikke altfor mange israelere blir drept på samme dag, vil amerikanere og europeere hevde at våpenhvilen virker. Israelske medier vil liste opp et halvt dusin væpnede angrep hver dag i tillegg til steinkastingen. Vestlige medier vil si at våpenhvilen er «skjør», men holder.
Det palestinske styret vil dermed høste fruktene av volden: Det høyner palestinernes moral, beroliger de mest radikale og slite ut israelerne. Samtidig får de fordeler av «freden»: Økonomisk hjelp fra utlandet, fornyet sympati, folk som får arbeide i Israel og gjennomslag internasjonalt for krav om at Israel må gi flere ensidige innrømmelser for å «skape tillit» slik at forhandlingene kan «lykkes».
Når Israel derimot gjengjelder all denne volden, blir det stemplet som «brudd på våpenhvilen». Det palestinske styret «fordømmer» de største palestinske terroraksjonene, og forklarer at ingen kan vente at de skal kunne kontrollere alt.
Det som kan bryte et slikt system, er hvis volden blir altfor omfattende, eller hvis Israel nekter å godta dette spillet. Våpenhvilen kan også ta slutt hvis forhandlingene blir gjenopptatt og det blir klart at ingen virkelig framgang er mulig. Verden vil da trolig gi Israel skylden for det som er skjedd.
De ser ganske enkelt bort fra tidligere statsminister Ehud Baraks innrømmelser, og sier at Israel aldri har tilbudt en rettferdig fred. Selv er de ikke ville til å inngå noe kompromiss.
Palestinerne vil ha en stat på hele Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem, sammen med en avtale hvor israelerne går med på at alle de palestinske flyktningene og deres etterkommere skal ha rett til å slå seg ned i Israel. Selv skal de ikke måtte binde seg til å gå med på at konflikten er slutt.
Men overfor verden skal deres versjon være at de bare søker uavhengighet, mens Israel insisterer på å fortsette okkupasjonen. Baraks initiativer skal være glemt.
Mustafa Barghouti, som er lege og skal være «moderat», skildrer situasjonen slik: «Det Sharon tenker på, er trolig en kombinasjon av å drepe for drepingens skyld og på en lumsk måte «oppmuntre» palestinerne til å forlate sitt land ved å tilintetgjøre det de elsker mest: sine barn og sitt land.»
Punkter, fritt gjengitt, etter en artikkel i Jerusalem Post av Barry Rubin(12.6.01)
