Det var Michael Melchior, statssekretær i Israels UD og tidligere norsk rabbiner, som ledet arbeidet med å forsøke å blokkere at jødehatet skulle få altfor sterke uttrykk. Han uttalte i juli at den foreslåtte resolusjonsteksten inneholdt «noen av de verste uttrykk for delegitimering av jøder som vi noen gang har opplevd». Det var bl. a. forsøk på å sidestille Holocaust med bosetninger på okkupert område.
Konferansen var, som mange andre FN-konferanser, todelt. Det var en formell konferanse, sammensatt av representanter for de ulike lands regjeringer. Og så var det en konferanse av såkalte NGO-er parallelt, «non-governmental organizations». NGO-ene vedtok sterke fordømmelser av Israel. Israel fikk følge av USA i å forlate den formelle konferansen på grunn av alt jødehatet som ble servert der.
Konflikten mellom Israel og araberne overskygget alt, og lenge var det tvil om konferansen ville være i stand til å vedta en uttalelse overhodet, først og fremst pga. arabernes krav om fordømmelse av Israel. Herb Keinon, reporter i Jerusalem Post, skrev 9.9 at dokumentene i den formelle konferansen og blant NGO-ene stempler Israel som det uekte barnet i den internasjonale familien, skyldig (før og nå) i etnisk rensing, apartheid, folkemord, forbrytelser mot menneskeheten.
Ifølge forslagene var det ingen unnskyldning for Israels synder, hvis ikke palestinerne får «rett til å vende tilbake» og hvis ikke «tilbakevendingsloven» (som gir alle jøder rett til å flytte til Israel) blir opphevet. En internasjonal domstol må opprettes for å stille israelere for retten for rasistisk kriminalitet.
Syrias utenriksminister Farouk al Shara sa: «De fleste folkene i verden er frigjort fra kolonialismen. Zimbabwe, Namibia og Sør-Afrika er kvitt rasismen, som hadde det zionistiske Israel som sin nærmeste allierte. Nå godtar verden ikke lenger okkupasjon, kolonialisme og rasisme. Bare Israel, rasismens siste bastion, har ennå ikke erkjent dette faktumet.» Det var altså en av toppene i et terror-regime den rette til å si!
NGO-dokumentet ber FN å lage «utdanningspakker» som forklarer hvor «rasistisk» Israel er, og at det er en «apartheid-stat«.
Et flygeblad
Under en av de store demonstrasjonene mot Israel, med tusener av deltakere, ble det delt ut et flygeblad. Der var det et bilde av Adolf Hitler, og under stod teksten: «Hva om jeg hadde vunnet?»
Nedenfor stod det to muligheter: «Den gode: Det ville ikke ha vært noe Israel og ikke noe palestinsk blodutgytelse. Den dårlige: Jeg hadde ikke tillatt at det ble laget noen ny «bille». («Beetle», bille, er kallenavnet på folkevognboblene.)
Kommentarer
Det følgende er, fritt gjengitt, noen korte kommentarer fra israelske aviser:
Jøder som var til stede på konferansen, føler at mens hatet tidligere mest var rettet mot Israel, er det nå i langt større grad rettet mot jøder i hele verden.
De amerikanske soldatene som ble sendt til Saudi-Arabia under Golfkrigen for å redde landet fra å bli okkupert av Saddam Husseins folk, ble bedt (av sine amerikanske overordnede) om å ikke å henge julepynt utenfor teltene, ellers ville de fornærme sine verter. Det gir i et nøtteskall både Vestens følsomhet overfor muslimene og muslimenes intoleranse overfor dem som reddet dem.
En journalist fra det offisielle jordanske nyhetsbyrået, Petra, sa til en israelsk kollega at «til slutt vil dere alle bli tvunget til å dra tilbake til landene dere kom fra». (For ca. halvparten av israelerne ville det være arabiske og andre muslimske land, noe de overhodet ikke kan tenke seg.)
Daværende statsminister Ehud Barak lovte sommeren 2000 at dersom palestinerne avviste hans tilbud og startet vold, ville verden forstå hvem som hadde skylden. Det som skjedde i Durban, viste at når det gjelder Israel, er verden – med et edelt unntak for USA – hyklersk, feig og blind. Men bare 60 år etter Holocaust er det kanskje ikke så rart?
Sluttvedtaket
I sluttvedtaket, som kom etter ni dagers hard debatt og en dag etter at konferansen egentlig skulle være over, ble palestinernes «vanskelige situasjon… under utenlandsk okkupasjon» nevnt og likeså urettferdighetene ved slaveri og kolonialisme. Men Israel og zionismen ble ikke kritisert med navn.
Det var Sør-Afrika som foreslo denne teksten, som i første omgang ble avvist av de arabiske statene.
Den «seieren» dette innebar for Israel og dets venner, skyldtes først og fremst et sterkt press fra USA (USA forlot konferansen), europeiske land og også en del land i Latin-Amerika og Asia. Michael Melchior uttalte at han trodde at det som avgjorde saken, var at USA og Israel forlot konferansen. De arabiske landene forstod at det var alvor, og fryktet at flere land ville gjøre det samme.
