Det har ikke vært noe snakk om forhandlinger med Syria på en stund. Det har sin gode grunn. Vi har funnet fra en artikkel fra 1995 i vår avis Midtøsten i fokus (nr. 4). Den gir et bilde av hva slags fred det var tale om fra arabisk side.
23.6.1995 gav Osama Baz er intervju i den israelske avisa Yediot Aharonot. Han er egypter og rådgiver for president Hosni Mubarak. I intervjuet uttalte han seg om Israels forhold til Syria. Her sa han blant annet følgende: «Å ha det israelske flagget over en bygning i Damaskus, er et problem. Synet av Davidsstjernen vil gi den syriske mannen i gata et sjokk, et kultursjokk. Dere må tenke over det: Er det nødvendig å være sta og forlange å få påføre dette sjokket, eller er det heller en fordel å gå inn i Syria på tå hev?»
Han siterte videre en syrer med «oppfatninger jeg vurderer høyt», som anbefalte en trinnvis løsning: Start med et kontor, uten flagg. Når mannen i gata er blitt vant til det, kan Israel åpne et konsulat. «Og bare når dere er sikre på at mannen i gata har lært seg å leve med forandringen, åpner dere en ambassade.» Så langt fra intervjuet med en av de fremste i egyptisk utenrikspolitikk.
Egypt støtter Syria fullt ut i forhandlingene. Løsningen skal altså være at Israel skal trekke seg tilbake fra Golan og ned til Genesaret-sjøen, uten noen særlig sikkerhetssone og uten noen varslingsstasjon. I bytte for dette skal Israel få rett til å opprette et anonymt kontor i Damaskus. Anonymt fordi denne «freden» skal være slik at den jevne syrer må skånes for å se det israelske flagget! Dette skal altså være «freden»!
Man kan bare undre seg over hvordan et regime som ennå betrakter det israelske flagget som så avskyelig at folk må få slippe å se det, kan regnes som en «partner for fred», og hvorfor slike folk skal få overta noe så strategisk verdifullt som Golan.
Fritt etter en lederartikkel i Jerusalem Post.
