I januar [1997] var industri- og handelsminister Nathan Sharansky på besøk i Russland. [Det var det første besøket siden han fikk reise til Israel. Siden er det blitt flere, det er nå i 2003 et godt forhold mellom Israel og Russland.] Mange mener at Sharansky mer enn noen annen var mannen som sprengte det gamle Sovjetunionen. [Se artikkelen Bevisstgjøring av de sovjetiske jødene.]
Hovedhensikten med turen var å arbeide for økt handel og kontakt mellom Israel og Russland. Men Sharansky nyttet også anledningen til å foreta private markeringer. Han besøkte Lefortovo-fengslet, hvor han satt i nesten 9 år. Sharansky var der nesten 30 minutter lenger enn planlagt. Han bad om å få besøke en straffecelle. Lederen for fengslet prøvde seg med at slike celler ikke lenger fantes, men Sharansky gav seg ikke. Til slutt fikk han gå dit. Han tok med seg kona si, Avital, inn i cella, og de to var der i 10 minutter alene. «Den var enda mindre enn jeg husker,» sa Sharansky. «Det var stedet han vant sin største seier,» sa Avital, «seieren over seg selv».
Sharansky ble satt i straffecelle fordi han nektet å undertegne et papir om at det var galt å delta i den jødiske utvandringsbevegelsen i 1970-åra.
Sharansky ble spurt om han kunne tilgi dem som hadde fengslet og voktet ham. Han svarte: «Det er ikke nødvendig å tilgi dem som tapte.»
Han besøkte sin fars grav for første gang. Han stod stille foran grava lenge. På farens grav stod det: «Må han hvile i fred, og må hans ætt blomstre i Israel.» Nathan valgte dette mens han satt i fengsel.
Siden besøkte han grava til Andrei Sakharov, mannen som viste Nathan at selv ikke det mest undertrykkende regimet kan hindre en mann i å være tro mot seg selv.
