I Norge har vi mindretallsregjeringer. I Israel skal regjeringen ha flertallet bak seg i Knesset, i hvert fall når den blir dannet. Etter valgresultatet kunne Sharon ha dannet regjering sammen med partiene på ytre høyre. Men det ønsker han ikke. Han vil helst ha med seg Arbeiderpartiet også. Hvis Arbeiderpartiet ikke vil, ønsker han i hvert fall å ha med Shinui, som er et sekulært sentrumsparti.
Godtar palestinsk stat
Sharon har sagt (også før han ble statsminister) at med Oslo-avtalen og alle de innrømmelsene Israel gav der, og med det palestinske selvstyret, vil det ikke nytte for Israel å forhindre at det kommer en palestinsk stat. Selv Bush-regjeringen i USA, Israels beste venn i internasjonal politikk, går inn for en slik stat i prinsippet. Oppgaven må være å forhindre at denne staten blir en trussel mot Israel militært eller gjennom terror. – Sharon er også villig til «smertefulle innrømmelser», det betyr å evakuere en del jødiske bosetninger på Vestbredden og i Gaza.
Da Benjamin Netanyahu var statsminister, godtok han Oslo-prosessen fordi han var tvunget av USA. Men nå er han talsmann for dem som ikke under noen omstendighet vil godta tanken på en palestinsk stat. Han legger ikke skjul på at han tar mål av seg til å erstatte Sharon som statsminister, jo før jo heller.
Sharon forsvarer seg
Jerusalem Post fortalte fra det første møtet Sharon hadde med den nye Likud-gruppen i Knesset («Stortinget») etter valget. Der svarte han på kritikken mot at han vil samarbeide til venstre og i prinsippet har godtatt en palestinsk stat. Han sa at gjennom hele valgkampen hadde han sagt tydelig hva han stod for i begge sakene. «Det var tydelig at det ikke skadet oss ved valget,» sa han. «Dere kunne ha klaget dersom vi hadde fått 21 mandater. Men vi fikk 38.»
Sharon sa at han ikke leser aviser. Men det hender at hans rådgivere leser opp overskrifter for ham. Han var ikke sint på grunn av kritikken fra høyresiden. Men han mener at den er uberettiget, fordi Sharon bare oppfyller valgløftene sine med den politikken han fører.
Han sa at han står fast ved den diplomatiske planen til president George W. Bush, inkludert tanken om en palestinsk stat. Dette reduserer det internasjonale presset mot Israel i en tid hvor hæren i perioder må gjenokkupere palestinske byer. Sharon sa at han jevnlig har kontakt med moderate palestinere.
I ulike sammenhenger har Sharon også påpekt at det ikke bare var i valgkampen han åpent har stått for denne politikken. Han la den også klart fram i primærvalget, da medlemmene i Likud valgte ham og ikke Benjamin Netanyahu som leder for partiet.
Noen timer etter at valgresultatet i Israel var kjent, holdt president Bush den årlige talen om rikets tilstand. Der sa han følgende om Midtøsten, og det var alt han sa om emnet: «I Midtøsten vil vi fortsette å søke fred mellom et sikkert Israel og et demokratisk Palestina.» Det beskriver en situasjon som for det første er langt fra situasjonen i dag, hvor de palestinske områdene ikke er demokratiske. Og dernest at det skal være ordninger som sikrer Israel både mot terror og mot militære angrep fra øst. – Det er nok veldig ulike hva en europeisk leder ville ha sagt.
Sharons mann som «stortingspresident»
Det var klart etter valget at Sharons parti, Likud, ville få den stillingen som svarer til «stortingspresidenten» i Norge, altså personen som blant annet skal være ordstyrer og sørge for at det som skjer i nasjonalforsamlingen går ordentlig for seg. Likud ble jo det klart største partiet.
Men det var ikke uten videre klart hvem Likuds kandidat skulle være. I sentralkomiteen har Benjamin Netanyahu stor innflytelse, og det var den som stilte opp Likuds kandidater til valget. Det er en alminnelig oppfatning at Netanyahu fikk inn uforholdsmessig mange av sine
kandidater høyt oppe på lista, og altså nå i Knesset.
Da Likuds gruppe i Knesset skulle velge kandidaten, var det derfor betydelig spenning. Sharon ønsket sin nærmeste venn i den forrige regjeringen, kommunikasjonsminister Reuven Rivlin, til stillingen. Hans fremste motstander heter Avraham Herschson og har lenge støttet Netanyahu. Valget mellom de to ble sett på som en styrkeprøve mellom Sharon og Netanyahu om hvem som står sterkest i Likud-gruppen i Knesset. Det ble en seier for Sharon: Knesset-gruppen valgte Rivlin med 29-11 stemmer. (Da listen til Knesset ble satt sammen, sørget Netanyahus folk for å skyve ham helt ned til 36. plass.)
Det er likevel ikke sikkert at Sharon egentlig står så sterkt som dette stemmetallet skulle antyde. Mange av Likud-representantene håper å få en plass i regjeringen. Med Rivlin ute av regjeringskabalen, blir det plass til en annen Likud-kandidat til der. Mange håper at de selv kan bli den kandidaten.
Da Likud hadde sin kandidat klar, ble han valgt i Knesset uten motkandidat. Den politiske situasjonen er slik at det var åpenbart for alle at Likuds mann måtte være president. Noen av kandidatene fra de arabiske partiene unnlot å stemme, ellers stemte alle for ham. Rivlin er en populær mann i Israel, ikke minst som tidligere formann i Betar Jerusalem, et av de største fotballagene. Statsminister Sharon sa at ingen andre kan lede Knesset, med alle sine konflikter, med like mye gemyttlighet, sunn fornuft, visdom, tålmodighet og mye humor. Selv utgående president for Knesset, Avraham Burg (som står på venstresiden i Arbeiderpartiet) sa at Rivlin er den av alle som passer best for jobben.
Litt presisering
Reuven Rivlin er valgt til president i Knesset, Israels nasjonalforsamling. Det svarer til vår stortingspresident. Denne artikkelen handler blant annet om det.
Moshe Katsav er staten Israels president. Han er tidligere Likud-politiker. Men mens han er president, skal han opptre mest mulig upartisk og i samsvar med det de største gruppene i Israel mener.
Presidenten blir valgt av Knesset. Hvis vi skal sammenlikne ham med en person i Norge, må det være kongen. Men han har funksjonen for en bestemt periode, med mulighet for gjenvalg. Så blir en helt annen person valgt.
Ariel Sharon er statsminister og leder regjeringen og landets politikk, på samme måte som statsministeren i andre land.
I Israel, som i de fleste andre demokratier, er statsministeren og de fleste andre regjeringsmedlemmene samtidig medlem av Knesset. Det er riktignok stadig noen i Israel som går inn for å vedta en «norsk lov», dvs. at de som blir medlemmer av regjeringen, får permisjon fra nasjonalforsamlingen så lenge de er der. Men det er ikke vedtatt ennå.
