Theodor Herzl ble født i 1860 i Budapest, i det som den gangen var keiserdømmet Østerrike-Ungarn.
I 1878 flyttet han til Wien, hvor han studerte juss. Mange karriereveier var stengt for jøder, særlig dersom de ville nå til topps. Men forfattere kunne jødene bli. Herzl forsøkte seg som forfatter av skuespill, med liten suksess. Etter hvert gikk det bedre som journalist.
I 1891 ble han sendt til Paris som korrespondent for sin avis, Neue Freie Presse. Han skrev om det som rørte seg i samfunnsliv og politikk i Frankrike. Etter hvert ble Dreyfus-saken aktuell. I januar 1895 var han vitne til at den jødiske offiseren ble utsatt for en offentlig ydmykelse og degradering etter en dom som viste seg å bygge på falske anklager. Han opplevde sterke antisemittiske følelser i det franske samfunnet. Noen ropte «Død over jødene».
Tilbake i Wien til en redaktørstilling sommeren 1895 opplevde han at jødehatet var voksende der også. Samme år ble Karl Lüger valgt til ordfører, han var åpen antisemitt. Mange andre toppfolk kalte seg også åpent antisemitter. Mange jøder hadde forsøkt å bli integrert, og hadde gitt slipp på mye av sin jødiske arv (kulturelt og religiøst). Men det nyttet lite: De var uønsket i mange yrker og de fleste politiske partier.
Zionist
Herzl hadde trodd at med opplysning ville forholdene for jødene etter hvert ordne seg. Men det aggressive jødehatet han møtte både i Frankrike og Østerrike, gav ham andre tanker. Han kom til at den eneste virkelige løsningen var at jødene fikk en egen stat, og at verdens jøder flyttet dit. Det ville gi jødene en mulighet for å leve i verdighet og frihet, og det ville fjerne jødehatet fra landene jødene hadde bodd i fordi det ikke lenger ville være noen jøder der å hate. Jødenes stat skulle være en liberal stat av europeisk type. Det mente han at også araberne ville nyte godt av.
Der Judenstaat
I 1896 utgav han boken Der Judenstaat (Jødestaten). Ideene der var ikke nye. I århundrer hadde jødene drømt om en jødisk stat, noen hadde skrevet om politisk zionisme og på Herzls tid hadde tusener av jødiske kolonister dradd til Palestina for å begynne å bygge opp det som skulle bli en jødisk stat.
Verdens zionistorganisasjon
Det som var nytt med Herzl, var at han skapte en verdensomfattende zionistisk organisasjon. Og det skjedde ikke på normal måte, ved å reise fra land til land og bygge opp en organisasjon. Det var det ikke tid til, sa Herzl. Nei, han innkalte til en zionistkongress i august 1897 i Basel i Sveits. Der samlet han representanter for hele bredden av det jødiske folket: Rabbinere og ateister, sosialister og kapitalister, politiske og religiøse zionister fra alle land av betydning i den jødiske verden. Dermed hadde det jødiske folket fått et felles organ som folk, uavhengig av alt som skilte de ulike gruppene jøder.
Som verdensorganisasjonens leder forhandlet Theodor Herzl med sultanen av Tyrkia (som styrte over Palestina), med den tyske og den østerrikske keiseren, med britene, russerne og andre. Han hadde ikke mange kort i ermet, egentlig. Jødene var splittet: Langt fra alle trodde at zionismen var realistisk, mange håpet fremdeles at jødehatet skulle forsvinne med økt opplysning og velstand, og det var ulike oppfatninger om mange ting. Herzl kunne til en viss grad spille på fordommene: Herskerne trodde at jødene «eide alle pengene», og kunne skaffe fordelaktige lån til slunkne statskasser. Men mange oppfattet ham som mye av en bløffmaker.
Hans død
Da Herzl døde 3. juli 1904, altså for hundre år siden, var det som en skuffet og nedbrutt mann. Det hadde ikke gått som han hadde tenkt. Men i ettertid kan man se at Herzl fikk satt «det jødiske spørsmålet» såpass mye på dagsordenen at britene utstedte Balfour-erklæringen i 1917, og den ble folkerettslig bindende med Folkeforbundets mandat i 1922. Uten dette ville det neppe blitt såpass mange jøder i Palestina at staten Israel hadde vært mulig i 1948.
Senere zionist-ledere hadde nok større evner enn Herzl på mange felter. Men ingen kan frata ham æren for å ha bidradd sterkt til å flytte jødenes stat over fra drømmenes og snakkets sfære til en mer jordnær virkelighet. I 1949, da Herzls visjon var blitt en realitet, ble hans jordiske levninger flyttet til fjellet som ble oppkalt etter ham, Herzl-fjellet i Jerusalem. Der er siden mange av Israels fremste menn og kvinner blitt begravet.
Og på hundreårsdagen for hans død har hans hjemby i mange år, Wien, gitt en liten plass navnet etter en av sine store sønner.
