I skarp kontrast til all konvensjonell visdom, er Israels rikeste statsminister ikke en av de tidligere.
Det er ikke Ehud Barak som tjener millioner på å reise rundt å konsultere og forelese, og som lever sine dager i en luksusvilla i Kfar Shmariyahu. Det er heller ikke tidligere statsminister, nå finansminister Benjamin Netanyahu, som har nære venner blant mange av verdens rikeste jøder og som har rådført flere lokale teknologifirmaer.
Faktisk er det den nåværende statsministeren Ariel Sharon, bonden fra Kfar Malal, som er den rikeste statsministeren som Israel har hatt noensinne. I følge en takst som Ha’aretz selv bestilte, er Sharons hovedformue, Sycamore Ranch, verdt 11,3 millioner dollar, eller behagelige 50 millioner shekel (rundt 75 millioner kroner). Verdien på gården har økt nærmest mirakuløst siden de tidlige 1970-årene, da han betalte kun 500.000 dollar for den.
Sharon bygde ikke sin formue bare ved å kjøpe gården, og den er ikke hans eneste eiendom. Resten av hans kjente eiendommer, hans bolig i Kfar Malal og hans hjem i gamlebyen i Jerusalem er begge verdt mer nå som han er statsminister. I den økonomiske fagterminologien blir dette kalt «goodwill». Mennesker vil alltid betale mer for hjem der statsministeren pleide å bo.
Sharons bondegård er likevel ikke bare en bondegård. Det er et ikon. Det symboliserer krigeren, bonden og mannen Sharon. Paret, Sharon og bondegården, er som skapt for hverandre. Det er ikke for ingenting at palestinerne prøver å bygge en rakett med rekkevidde som kan «nå gården» fra Gaza-stripen, og det er heller ikke for ingenting at Sharons medarbeidere som hver fredag møtes på gården for å prate strategi for den kommende uken, er kjent som «bondegårdsforumet».
Firmaet som gjennomførte takseringen for Ha’aretz, sier at en potensiell kjøper vil kunne betale mellom 20-100 prosent ekstra for goodwillen til bondegården og boligene. Tydeligvis er muligheten til å kunne si «jeg bor der statsministeren pleide å bo» verdt mange penger.
