Som vi har meldt ganske mye om tidligere, har regjeringen og Knesset (parlamentet) i Israel vedtatt at israelske «bosettere» skal trekke seg ut fra hele Gaza og noen få bosetninger helt nord på Vestbredden.
Dette har ført til sterke spenninger i det israelske samfunnet.
Tvangsflytting
Under Oslo-prosessen på 1990-tallet trakk Israels forsvar seg ut av deler av Vestbredden og Gaza og overlot det til Arafats styre. Men det var de delene av områdene hvor det bodde bare arabere (palestinere). Det som er nytt nå, er at Israel skal trekke seg helt ut av områder hvor det bor jøder. Disse jødene må da flytte, de fleste mot sin vilje. Det kan bli nødvendig med tvangsflytting, og mange frykter for at det vil bli vold mellom jøder.
Riktignok har israelerne erfaring med noe lignende: Etter at fredsavtalen med Egypt var inngått, trakk Israel seg helt ut av Sinai-halvøya.
Israelerne som bodde der, ble også flyttet. Men det var tross alt ikke i det området religiøse jøder regner som Israels land ut fra Bibelen. Det er annerledes med Gaza (som jeg forstår er i en slags gråsone i så måte) og særlig på Vestbredden.
Dette har vakt sterke følelser hos mange israelere på høyresiden, ikke minst mange religiøse. Det gjelder nok aller mest de 8.000 jødene som må flytte. Men også mange andre reagerer sterkt.
Meningsmålinger viser likevel at statsminister Sharon har et solid flertall av befolkningen i ryggen i å trekke Israel ut av disse områdene ensidig, altså uten at det er et ledd i en fredsavtale.
Legitimitet?
Mange bosettere og deres venner synes det er rart at det er Ariel Sharon, av alle, som skal gjennomføre denne tilbaketrekningen. Mer enn kanskje noen annen fortjener Sharon betegnelsen «bosetningenes far». Han har oppfordret til og (som minister) hjulpet med å opprette mange bosetninger, visstnok også noen av dem som nå skal fraflyttes.
Bosetterne mener at beslutningen om å trekke seg ut av Gaza ikke har legitimitet. Under det siste valget hadde Sharons motpart, Amram Mitzna fra Arbeiderpartiet, en slik tilbaketrekning på sitt program. Sharon gikk meget sterkt imot det. Dette var en hovedgrunn til at mange på høyresiden stemte på Sharon. Når han nå gjør stikk i strid med det han lovte før valget, mangler dette legitimitet.
Sharon sier at tilbaketrekningen vil føre til økt sikkerhet i Israel. Mange, også av dem som støtter tilbaketrekningen, har påpekt at verken Sharon eller ledende militære har forklart på en overbevisende måte hvordan det egentlig kan skje.
Folkeavstemning eller nyvalg
Mange av dem som er imot tilbaketrekning, sier at de skal godta den dersom Sharon gjennomfører en folkeavstemning eller et nyvalg, selv om de fortsatt ville være uenige i den. Men da ville beslutningen være legitim.
Men få partier ønsker nyvalg. Likud er i en opprivende strid, hvor 13 av de 40 medlemmene av Knesset stemmer aktivt går mot sin egen statsminister fordi de er imot tilbaketrekningen (og mange av de andre er heller ikke begeistret). I tillegg er det strid mellom Sharon og Netanyahu om hvem som skal bli statsminister etter neste valg. Arbeiderpartiet har heller ikke avklart lederspørsmålet. Andre partier har sine egne grunner til ikke å ønske nyvalg.
Sharon har også avvist folkeavstemning. For det første ville det forsinke tilbaketrekningen. For det andre frykter han naturligvis for å tape, selv om meningsmålingene i utgangspunktet er gode. For det tredje vil det kunne øke spenningen og motsetningene i det israelske samfunnet ytterligere.
Det er også en annen sak: Israel har ingen tradisjon for folkeavstemninger. Avgjørelsene faller i Knesset eller (i altfor mange saker etter manges mening) i Høyesterett. Men dersom man begynner med folkeavstemning, hvor stanser det da? Skal man ta en folkeavstemning om forholdet mellom religion og stat, for eksempel?
Udemokratisk
De som er imot tilbaketrekning, hevder at prosessen mot avgjørelsene i saken har vært udemokratisk. For det første har Sharon brukt mye press. For det andre er de som er imot tilbaketrekning ikke blitt behandlet på like fot i debatten. De får komme lite til å mediene, og programlederne viser tydelig hvor de selv står: De er for. De kaller sine meningsmotstandere for ekstremister, fanatikere m.m.
Amerikansk press
Som nevnt har Sharon ikke gitt noen overbevisende grunn for tilbaketrekning ut fra sikkerhetssituasjonen for Israel. Hovedgrunnen er nok rett og slett amerikansk press. Amerikanerne er selv presset av EU og mange andre. Sharon sier at når han gir etter for presset angående Gaza og et lite område på Vestbredden, vil han kunne stå imot press til videre tilbaketrekninger. Det gjenstår å se hvordan det går. President Bush støtter i hvert fall tydelig at Israel skal beholde noen av de største bosetningene på Vestbredden.
Skille til palestinerne
Men det er en annen grunn også: Statsminister Sharon, hans nære medarbeider Ehud Olmert og andre i kretsen rundt ham er kommet til at Israel må styre over så få palestinere som mulig. For slik som befolkningsutviklingen er, vil noe annet kunne føre til at jødene kommer i mindretall i sitt eget land. Det har derfor etter hvert vokst fram et ønske om å la palestinerne klare sine egne saker. Og skal de ha en stat, må de også ha et område. Israel kan ganske enkelt ikke beholde alt.
Sharon har sagt til palestinerne at de ikke får så mye nå. Men den dagen de er villige til reelle forhandlinger om virkelig fred, uten terror og trusler, vil de få mer.
Religiøse imot
For en del nasjonalreligiøse er dette med tilbaketrekningen ekstra vanskelig. De har bosatt seg i Gaza og på Vestbredden ut fra en oppfatning av Bibelen om at jødene har plikt å bosette seg i hele landet. Det som skjer nå, skaper teologiske problemer for dem. Noen blir fanatiske, noen mister troen. Men forhåpentligvis klare det nasjonalreligiøse samfunnet å finne synsmåter som gjør at de kan forene troen på Gud med å være lovlydige.
Soldater som nekter
Et stridsspørsmål er soldater som nekter å være med på å tvangsflytte bosettere som de sympatiserer med. I et land som lever i krigstilstand, er ordrenekt en alvorlig sak. Når det er krig, nytter det ikke med demokratisk debatt om hva soldatene ønsker. Forhåpentligvis finner man smidige løsninger, slik jeg forstår at man stort sett har gjort når ytre venstre nekter å gjøre tjeneste i Gaza og på Vestbredden.
Vold fra bosettere?
Det har vært frykt for at noen av de mest ytterliggående bosetterne vil ty til vold, kanskje til og med til bruk av skytevåpen mot andre jøder. Forhåpentligvis vil fornuften seire. Det blir forhandlet om ordninger hvor bosetterne selv skal avvæpne hverandre like før tilbaketrekningen finner sted, slik at det kan skje uten alvorlig vold.
Men noen vil forsøke å stanse tilbaketrekningen ved store demonstrasjoner, fylle veiene med biler, osv.
Økt terror?
De som er imot tilbaketrekningen, og mange av dem som nølende støtter den, frykter at tilbaketrekningen vil føre til en sterk økning i terror. Hittil har Israel stanset våpenfabrikker, arrestert ledere, begrenset våpensmugling osv. Nå er det fare for at terroristene får operere mye mer fritt. Særlig er det frykt for at de får skaffet bærbare luftvern-raketter som kan brukes til å skyte ned sivile fly i Israel. Men også Kassam-raketter på Vestbredden kan bli et stort problem.
Enten man er for eller imot tilbaketrekningen: Det blir nok en spennende sommer og høst.
