Jødenes nasjonale bevegelse kalles zionismen (jødene uttaler z slik tyskerne gjør, som ts). Begrepet skriver seg fra slutten av 1800-tallet. Denne opplysningen blir av mange framstilt som om tanken om en fri, jødisk stat er noe nytt, noe jødene plutselig kom på etter århundrer spredt i mange land.
Det er en misforståelse. Det som var nytt på 1800-tallet, var den politiske zionismen, dvs. en bevegelse som ville arbeide for en jødisk stat i Israel med politiske midler.
Dette gjenspeiler at jødene i Vest-Europa fikk en sterkere stilling i samfunnet i løpet av 1800-tallet. Tidligere bodde jødene i ghettoer, var stort sett meget fattige, diskriminert og periodevis direkte forfulgt. De var for svake til å kunne tenke på å arbeide politisk for en egen stat.
Men gjennom alle århundrene var jødene fremmede og utlendinger i de landene de til enhver tid befant seg. Det gjaldt like mye i arabiske land som i Europa.
Og hver eneste dag bad jødene tre ganger om å få landet sitt igjen. Deres dikt handlet om Jerusalem og Israels land. Ved hvert bryllup ble et glass knust for å minnes det ødelagte templet. I sine gudstjenester bad jødene om regn når jorda i Israel trengte det, selv om det var flom der de bodde. I det hele: Jødens liv var sentrert om Israels land.
Dette betyr også at det blir helt galt når noen sier at zionismen var en ren europeisk sak, og at jødene i arabiske land ikke var zionister. Sannheten er snarere at jødene i arabiske land var så undertrykte at de ikke kunne tenke på noe politisk arbeid for Israel. Men de var like mye zionister i hjertet som sine europeiske brødre og søstre.
Fattige og diskriminerte som jødene var, kunne de ikke se noen mulighet for å få sitt land igjen på naturlig måte. Den eneste muligheten de kunne se, var ved at Gud selv grep inn ved hjelp av Messias. Det var en rekke falske messiaser opp gjennom historien. Den mest kjente er Sabbettei Zevi, som levde på 1600-tallet. Han proklamerte seg som Messias i 1648. Mystikere blant jøder og kristne regnet med at året 1666 ville være noe ekstra (1000+666, som er «Dyrets tall» i Åpenbaringsboka). I denne tiden var det sterke jødeforfølgelser i denne tiden, og det ble betraktet som et tegn. Etter som det «avgjørende» året nærmet seg, ble mange jøder nærmest grepet av en ekstatisk sinnstilstand. Man lot sine forretninger forfalle, alle jøder skulle jo snart reise til Israel. Hos bookmakerne i London gikk veddemålene 10 mot 1 i favør av at Zevi ville bli konge i Jerusalem! Men da «Messias» møtte opp hos sultanen i Tyrkia for å ta makten over Israel, ble han arrestert. Og truet med døden valgte han den ynkeligste utveien: Han ble muslim! Men historien om Zevi viser hvor sterk drømmen om landet har vært hos jødene hele tida.
Hvor gammel denne drømmen er, finner vi tydelig i Salme 137 i Bibelen: «Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord? Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg! Må min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer deg i hu, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede!» Denne salmen er skrevet mens jødene var i eksil i Babylon fra året 587 f. Kr. av. Vi legger merke til at også i denne gamle salmen er Zion brukt som symbol på hele landet, selv om det egentlig bare er et fjell i Jerusalem.
Arabernes rettigheter
2. november 1917 utstedte den britiske utenriksministeren, Arthur James Balfour, en erklæring hvor den britiske regjeringen støttet «et nasjonalt hjem for det jødiske folket» i Palestina. For jødene betydde denne erklæringen mye: Det var første gang en stormakt offisielt anerkjente deres rettigheter.
I erklæringen står det: «.. ingenting skal gjøres som kan skade de sivile og religiøse rettighetene til de eksisterende ikke-jødiske samfunnene i Palestina». Noen gir uttrykk for at det har Israel gjort. Men det stemmer ikke. Araberne i Israel har større borgerlige og religiøse rettigheter enn noen andre arabere i Midtøsten.
Men en rett mistet de: Retten til å være i flertall overalt. Erklæringen sier ingenting imot det. Den handler om individuelle rettigheter.
