Den ene er oppfatningen til undergrunns-organisasjonen Irgun, ledet av Begin, som bekjempet britene i mandattiden. Som emblemet viser, var målet en jødisk stat i hele Mandat-Palestina, altså inklusive Transjordan.
Det andre ytterpunktet representeres av bl. a. av Kåre Willoch. I boken Utfordringer (2004) sier han (s. 342): ”Jeg skal ikke gå inn på om Nasjonenes Forbund hadde noen myndighet til å opprette en stat for en bestemt folkegruppe i et område der et annet folk gjennom mange århundrer hadde utgjort, og på den tid fremdeles utgjorde et overveldende flertall. Man bør merke seg at Nasjonenes Forbund utrykkelig ikke brukte uttrykket ”stat” om den ordning det tok til orde for. Det ville ha et ”jødisk nasjonalt hjem”, med et jødisk organ for råd og medvirkning til dette formål.”
Når Willoch trekker i tvil myndigheten til Folkeforbundet, henger det nok sammen at han underkjenner Balfour-erklæringen, slik han sa i Skien 6.3.2007: ”Den britiske utenriksminister våget ikke å tale om en stat for jødefolket. Han brukte uttrykkelig uttrykket ”et nasjonalt hjem” for at de skulle bo der side om side med de andre. Noen har ment at dette stiftet en slags folkerett; med dette ble verden forpliktet til å opprette en stat for jødefolket i området. Da må jeg spørre: Hva er det egentlig for slags folkerett man snakker om? Mente man at utenriksministeren i et krigførende land kan stifte folkerett ved å skrive brev til formannen i en privat organisasjon? Dette er jo sant å si ganske bortreist i forhold til de politiske realiteter.”
Balfour-erklæringen ble vedtatt etter grundige drøftelser og etter at andre formuleringer var forkastet. To av formuleringene trenger en nærmere avklaring, da de er bevisst laget romslige og ”tåkete”, slik at de ikke kolliderte med to tidligere utspill: 1. Løftet til araberne (1915) om fremtidig arabisk selvstyre i et ikke nærmere definert område. 2. Den fransk-britiske planen (1916) om å dele det osmanske riket.
Uttrykket ”national home” – nasjonalhjem – var en nykonstruksjon, som kunne tolkes både som samfunn, protektorat og stat. Uttrykket oppmuntret zionistene, som siktet mot statsdannelse, og var nok ment å berolige araberne, som forventet at Palestina skulle være en del av deres selvstyreområde/stat.
Opprinnelig var det snakk om ”Palestina som nasjonalhjem”, men med et ”nasjonalhjem i Palestina”, som ble den endelige formuleringen, var det åpning for at en eventuell jødisk stat ikke skulle omfatte hele Palestina, som altså kunne deles med basis i Balfour-erklæringen.
Da erklæringen ble utformet, var Palestina et område uten klare grenser. Navnet var da synonymt med det bibelske Jødeland, altså noe større enn dagens Israel; ca ¾ av Palestina lå vest for Jordan, og østjordanlandet utgjorde ca ¼.
Da grensene for Mandat-Palestina endelig ble trukket ut fra britiske interesser, var Palestina blitt over tredoblet, slik at østjordanlandet utgjorde ¾. Da ble det ekstremt å kreve Transjordan som del av Jødeland med basis i Balfour-erklæringen. Ennå er det ikke uvanlig å sette likhetstegn mellom Balfour-erklæringen og hele Mandat-Palestina.
Å avvise brevet fra Balfour til Rothschild som en privatsak, som ikke konstituerer folkerett, er en avsporing. For utgangspunktet er at Balfour formidlet regjeringens erklæring, altså offisiell britisk politikk. Erklæringen ble formelt ratifisert 24.7.1922 av Folkeforbundet, der 52 regjeringer stod bak og godkjente de historiske forbindelsene mellom det jødiske folk og Palestina. Folkeforbundet anså det som riktig å gjenopprette jødenes nasjonalhjem i Palestina vest for Jordan; Transjordan ble samtidig tilkjent araberne. Storbritannia ble pålagt å gjøre sitt ytterste for å tilrettelegge innvandring og bosetting av jøder og gi dem palestinsk statsborgerskap. Det internasjonale Folkeforbundets forståelse av Balfour-erklæringen som basis for ”international law” – folkerett – var altså en helt annen enn Willochs private oppfatning, som sant å si er ganske bortreist i forhold til de politiske realiteter.