I en artikkel fra 27. januar påpeker Glick at de nye vestlige sanksjonene mot Iran er satt med en tidsfrist flere måneder ut i tid. EUs boikott av råolje slår ikke inn med full kraft før 1. juli. Innen den tid forventer hun at iranerne setter seg ned i samtaler, og at europeerne, med støtte fra USA, bruker samtalene som argument for å utsette innføring av boikotten.
– Det er ikke noe nytt i dette spillet om innbilte sanksjoner. Hva det viser mer enn noe annet, er at europeerne og amerikanerne er mer opptatt av å presse Israel til ikke å angripe Irans atominstallasjoner enn å forhindre at Iran blir en atommakt, skriver Glick.
Ambivalens mot Israel
President Barack Obama har en ekstra motivasjon til å opptre tøft mot Iran i valgåret, fortsetter Glick. Han ønsker seg ikke bare stemmene til amerikanske jøder, men også at de åpner lommeboken til støtte for hans valgkamp.
Statsminister Benjamin Netanyahu og forsvarsminister Ehud Barak mener de vestlige sanksjonene kommer for sent og for svakt. De vil ikke få Iran til å oppgi sitt atomvåpenprogram.
Hva med USAs jøder? De har ikke avgjort om Obamas press mot Iran er tilstrekkelig, mener Glick. Men deres ambivalens kommer ikke av deres sterke støtte til Obama, eller tradisjonell tilhørighet til den politiske venstresiden. Det skyldes amerikanske jøders ambivalens overfor Israel, argumenterer Glick.
Sosiale trender mot jødene
Hun fortsetter:
«Dagens mest utbredte form for jødehat er anti-zionisme. Anti-zionisme ligner på tidligere dominerende former for jødehat, slik som kristen anti-judaisme, fremmedfrykt, rasistisk antisemittisme og kommunistisk anti-jødisk kosmopolitisme på den måte at den tar de dominerende og populære sosiale trender og vender dem mot jødene. At anti-zionismen er så dominerende nå, skyldes flere konvergerende sosiale trender, inkludert vestlig post-nasjonalisme og anti-kolonialisme.
Anti-zionisme utgjør et problem for amerikanske jøder, fordi det tvinger dem til å betale en pris for å støtte Israel. Det er vanskelig fordi zionisme aldri er blitt fullt ut akseptert av amerikanske jøder. Siden begynnelsen på moderne zionisme, har jødisk selvråderett plassert Amerikas jødiske ledere i et ukomfortabelt dilemma.
I motsetning til alle andre jødiske samfunn i diasporaen, har det jødiske samfunn i Amerika alltid sett på seg selv som et permanent samfunn, i stedet for et samfunn i eksil. Amerikanske jøder har alltid sett på USA som det nye løfteslandet.»
Nasjonal selvråderett
I Israels spede begynnelse var det enkelt for amerikanske jøder å støtte saken, påpeker Glick. Nasjonal selvråderett hadde blitt en eksistensiell nødvendighet for ikke-amerikanske jøder, og hundretusenvis av fattige jødiske flyktninger strømmet hvert år til en stat som kjempet for livet.
En prinsipiell støtte til zionismen er noe annet. Det betyr en støtte til at Israel – ikke USA – er det jødiske hjemland. Det betyr at det finnes jødiske interesser som er uavhengige – om ikke nødvendigvis i motsetning til – amerikanske interesser. Uavhengig av skiftende vinder i Washington, er det en jødisk interesse at Israel eksisterer, vokser og overlever, understreker redaktøren.
Ulik støtte
Professor i statsvitenskap ved Det hebraiske universitet, Shlomo Avineri, har nylig påpekt den store forskjellen i diaspora-jøders mobilisering til støtte for jødene i Sovjetunionen på 1970- og 1980-tallet og mobiliseringen mot Irans Holocaust-benektelse og oppfordringer til å utslette Israel. Jøder i USA og Vest-Europa holdt stadig demonstrasjoner utenfor sovjettiske ambassader. Mot Iran er det til sammenligning dørgende stille.
Glick hevder å vite hvorfor. Jødene i Sovjet var ofre, og det kostet ikke jødene i Vesten noe å støtte dem. Sovjet-jødnens kamp for frihet passet inn i Vestens politikk mot Sovjetunionen i den kalde krigen.
– I motsetning er det å støtte Israel, og jødisk frihet og selvbestemmelse (zionisme), ikke uten en pris for jøder i diaspora. Grunnleggende sett er støtte til Israel og zionisme en aksept for at jøder i seg selv har rettigheter som jøder. Å være en zionistisk jøde i diasporaen betyr at du støtter og forsvarer at jødene har rett til sine egne interesser og at disse interessene kan være annerledes enn andre nasjoners interesser. Å være en zionist innebærer avvisning av jødisk assimilering og støtte til at jødene trenger nasjonal uavhengighet og styrke til å garantere vår overlevelse. Og det kan være ubehagelig, skriver Glick.
Bare zionisme overvinner anti-zionisme
Siden åpen støtte til zionisme har sin pris, har diaspora jøder ofte valgt andre forklaringer til sin Israel-støtte. De første tiårene var det hjelp til fattige jøder og flyktninger. De senere år har argument som «vi må støtte Israel fordi det er et demokrati» vært dominerende.
– Dette er begge fornuftige grunner til å støtte Israel. Men verken støtte til Israel fordi det var fattig eller støtte til Israel fordi det er et fritt land, er en spesiell zionistisk grunn til å støtte Israel. Du trenger ikke å være zionist for å støtte fattige jødiske flyktninger og du trenger ikke være en zionist for å støtte demokrati, skriver Glick.
– Men du må være en zionist for å forsvare jødene i Israel og resten av verden på en skikkelig måte dersom den framherskende form for jødehat er anti-zionisme, fortsetter hun.
– Du må være en zionist for å forsvare Israels rett til å overleve og utvikle seg selv om det ikke lenger er fattig og deres demokratisk valgte regjering ikke er likt av Obama-administrasjonen. Du må være en zionist for å forstå at jødisk overlevelse er avhengig av jødisk styrke, og anti-zionister avviser jøders rett til å ha styrke. Derfor vil anti-zionister søke å skape en situasjon hvor jødisk overlevelse kommer i fare, skriver Glick.
Zionisme uten betingelser
Amerikanske jøder har gitt en svak respons på Irans uttrykte intensjoner om folkemord. Men dette passer inn i deres svake respons mot anti-zionisme generelt og jødisk anti-zionisme spesielt, mener Glick.
Etter hennes syn har både Bush- og Obama-administrasjonen ansett et israelsk militært angrep mot Irans atomvåpenprogram som en større nasjonal trussel mot USA enn et Iran med atomvåpen. Derfor har begge administrasjoner gjort målrettede tiltak for å forhindre et angrep.
For å motarbeide Irans atomprogram effektivt, må amerikanske jøder gå imot Washingtons politikk på dette området, argumenterer Glick. «På et tidspunkt kan det kreves at de annonserer sin støtte til Israels rett til å overleve og utvikle seg, selv om denne overordnede retten kommer i konflikt med hvordan USAs regjering oppfatter USAs nasjonale interesser.»
– Det kan kreve at de omfavner zionismen uten betingelser, skriver Glick.
Vil styrke jødene i USA
Redaktøren tror jødene i USA vil tjene seg selv dersom de mobiliserer for Israel på zionistisk grunnlag. De vil endelig kunne argumentere sammenhengende mot anti-zionistiske krefter, og det vil gi en inspirasjon til amerikanske jøder til å verdsette sin jødedom.
– Så lenge deres ledere har mislykkes med å motarbeide den mest kraftfulle form for jødehat, er det ikke noe rart at mange jøder i diaspora forlater folden. Dersom de skifter kurs, og går imot dem som angriper dem, vil amerikanske jøders ledere gi sine medlemmer en meningsfull grunn til å leve ut sin identitet med stolthet, konkluderer Glick.
