Det er konferansens siste dag. I morgensesjonen er det litt færre fremmøtte enn vanlig. Et par av tribunene er avstengt, noen andre tribuner og de bakerste radene i salen har lite folk, men det er fortsatt mange tusen her. I begynnelsen av sesjonen blir de fremmøtte bedt om å vedta 8-10 punkter, som AIPAC skal arbeide etter det kommende året. Et rungende «AY» høres i salen, deretter noen spredte «NAY«, etterfulgt av svak misbilligende mumling. Møtelederen konkluderer med at flertallet støtter det fremlagte forslaget. For oss er det kanskje viktigst at lillebror MIFF nå har vært med på å vedta storebror AIPACs handlingsprogram for det neste året…
Dagens viktigste aktivitet starter derimot etter morgensesjonen. Da skal alle konferansedeltakere som ønsker det, og har meldt seg på, busses til Capitol Hill og møte medlemmer av Kongressen for å drive lobbyvirksomhet. For første gang har alle medlemmer av Kongressen dette året sagt seg villig til å møte AIPACs konferansedeltakere. De amerikanske deltakerne får derfor mulighet til å møte begge sine senatorer pluss én fra Representantenes hus. Jeg rekker kun å møte én senator før jeg forlater Washington, Al Franken fra Minnesota, siden AIPAC har plassert meg sammen med delegasjonen fra Minnesota.
Men konferansedeltakerne velger ikke selv hva de skal snakke med politikerne om. Mandag ble det satt av en time til kursing i talking points, logistikk og hvordan man skal te seg. AIPAC vil at deltakerne skal ta opp tre forhold med politikerne, som litt forenklet kan oppsummeres slik: Budsjettet må ha plass til militærstøtte til Israel, ikke minst til rakettskjold, USA må ikke godta at Iran utvikler atomvåpen og det strategiske samarbeidet mellom Israel og USA må styrkes.
Det er kort tid mellom morgensesjonen på kongressenteret og lobbysesjonen på Capitol Hill. Jeg får plass i en av de første bussene, og denne er fremme en knapp halvtime før vi skal møte senator Al Franken. Fra busstoppet er det 10-15 min å gå pluss sikkerhetskontroll. Knapt fem minutter over tiden er jeg fremme med gruppen, og Franken er i gang med en orientering. Den skal jeg ikke referere, siden jeg hørte fint lite av den. Gruppen vår på rundt 60 personer var nemlig for stor for kontoret hans, så han måtte samle oss ute på gangen hvor det var dårlige lydforhold. Lettere var det å få med seg hva gruppen hadde på hjertet. Tre personer hadde fått i oppdrag å legge dette frem på vegne av gruppen, og innholdet var gjenkjennelig fra forberedelsene dagen før.
Så var tre innholdsrike og spennende dager til ende. Mange inntrykk skal bearbeides og tas med tilbake til Norge.
