Fra 1975 til 1990 var det borgerkrig i Libanon. Antall drepte i krigen var omkring 120.000, ifølge Wikipedia. 76.000 er fremdeles internt fordrevne. Og nesten en million libanesere forlot Libanon som et resultat av krigen. Libanon er et enda mindre land enn Israel, 10.452 kvadratkilometer, med vel 4 millioner innbyggere.
I dag skal vi konsentrere oss spesielt om massakren i Damour siden den skjedde 20. januar 1976. Damour var en kristen by ved hovedveien i sør for Beirut. Byen ble angrepet av avdelinger fra PLO, organisasjonen som i verdens øyne representerte palestinerne og som Yasser Arafat ledet, i allianse med Libanese National Movement (LNM) og en rekke andre palestinske og libanesiske grupper. Det er meldt at også folk fra Syria, Jordan, Libya, Iran, Pakistan og Afghanistan deltok.
En av de kristnes militser, falangistene, hadde base i blant annet Damour. De hadde blokkert hovedveien. To dager tidligere, altså 18. januar 1976, hadde falangister massakrert et stort antall muslimer i Karantina. Tallene varierer fra 300 til 1.500 drepte.
PLO-avdelingene inntok Damour. Først ble tyve falangist-soldater henrettet. Så ble sivile stilt opp mot en mur og meiet ned med maskingevær. Ingen som ikke klarte å flykte fra byen, overlevde. Anslagsvis 582 sivile ble drept.
Et øyevitne, en prest, beskriver hva som skjedde. Angrepet fant sted fra fjellet bak byen. De kom i tusenvis og ropte «Allahu Akbar». «La oss angripe dem, la oss gi Muhammed et holocaust.» De slaktet alle de møtte, menn, kvinner og barn.
Etter ei tid lot PLO palestinere flytte inn i Damour. Da Israel okkuperte Sør-Libanon i 1982, lot de de opprinnelige innbyggerne komme tilbake.
Sabra og Shatilla
Den falangistgruppen som utførte massakrene i Sabra og Shatilla i 1982 (dem som Sharon er blitt knyttet til), kalte seg for Damour-brigaden. Etter en blodig borgerkrig var det mye å hevne, og massakren i Damour var en del av det.
Foranstående bygger mest på en artikkel i Wikipedia.
Egne kommentarer
Daværende forsvarsminister i Israel, Ariel Sharon, ble altså i 1982 avsatt fra stillingen fordi han ikke forutså hva som kunne skje og traff nødvendige tiltak. Denne straffen er den eneste noen har fått av noe offisiell rettsapparat i saken. Ingen som bodde i Libanon, er straffet for denne massakren og vel heller ikke for noen andre massakrer, inkludert Damour.
Ariel Sharon burde ha forutsett hva som kunne skje, mente den israelske Kahan-kommisjonen. Men israelere har en unnskyldning for ikke å vite som innbyggerne i andre land ikke har: Israelske journalister hadde ikke adgang til Libanon (og andre arabiske land), så israelerne fikk nok sin informasjon nesten bare fra de kristne gruppene som på det tidspunktet framstod som allierte. De fikk i mindre grad møte synspunktene til dem som stengte deres journalister ute.
Yasser Arafat var øverste leder for PLO-styrkene som gjennomførte massakren i Damour i 1976. Ingen NRK-journalister snakket om Arafats ansvar for massakrer og krigsforbrytelser da han døde i november 2004.
Relatert artikkel:
Hvordan massakrer blir utnyttet i jødehatets tjeneste
Libaneseren som ledet Sabra og Shatilla-massakren ble senere medlem av Libanons parlament. Ingen av gjerningsmennene ble straffet. Det er ingen opptatt av, når man bare kan fordømme en israelsk leder som kanskje kan kritiseres for ikke å ha stanset drapene raskt nok.
