«Annektering av Vestbredden vil være et historisk overgrep. Sanksjoner mot Israel bør være et aller siste alternativ,» innleder Bergens Tidende i sin lederartikkel 6. juli. Leser du til slutt vil du se at det er sanksjoner avisen ivrer for.
På veien har avisens redaktører gått seg vill flere ganger. Her
gjengir vi noen av hovedsetningene etterfulgt av MIFFs kommentarer.
BT: «Israel viser med dette [annekteringsplaner] forakt
for folkeretten og arroganse overfor palestinernes legitime krav på en egen
stat.»
Senere skriver BT: «Israels annektering av
Vestbredden vil være et endelig dødsstøt for tostatsløsningen.»
MIFF har tidligere forklart hvorfor det ikke
er brudd på folkeretten å innføre israelske lover på deler av Vestbredden. En
eventuell annektering vil bli utført som en del av Trump-planen, som
legger opp til at palestinerne skal få sin egen stat på 70 prosent av
Vestbredden. Palestinerne vil også bli kompensert med landområder i Negev slik
at de sitter igjen omtrent med nettoarealet av Gaza og Vestbredden. Dersom Trump-planen
blir gjennomført, vil det ikke være et dødsstøt for en tostatsløsning, det vil
snarere være det første som gir liv til en palestinsk stat. Trump-planen har
også den fordel at den stiller krav til en palestinsk stat som vil sikre at den
blir levedyktig, demokratisk og fri.
BT: «Det er tragisk at det internasjonale
samfunnet ikke makter å hindre utbredelsen av et nytt apartheid i Midtøsten.»
Også i 2018 kom Bergens
Tidende med apartheid-demoniseringen av Israel. Allerede på
midten av 1970-tallet ble det satt likhetstegn mellom Israel og apartheid av
anti-sionistiske krefter. «Røde Kors kjenner veldig godt til det regimet
som styrte Sør-Afrika under apartheidperioden, og vi svarer til alle dem som
anklager Israel for det samme: Nei, det er ikke noe apartheid i Israel. Det er
ikke noe regime som tror på en overlegen rase eller som nekter grunnleggende
menneskerettigheter til én spesiell gruppe mennesker på grunn av deres påståtte
underlegenhet. Det er en blodig nasjonal konflikt, hvor det mest fremtredende
og tragiske er en årelang okkupasjon. Men det er ikke noe apartheid,» sa
sveitsiske Jacques De Maio, som ledet Den internasjonale Røde Kors-komiteen i
Israel i 2017.
BT: «Prosessen er en varslet tragedie. I 2018
vedtok Israel de apartheidliknende nasjonalstatslovene, som slo fast at «Israel
er unik for det jødiske folk».»
Her feilsiterer BT. Lovteksten sier: «Retten til å utøve
nasjonal selvbestemmelse i Staten Israel er unik for det jødiske folket.» Det
er ikke noe apartheidlignende med dette. Blant europeiske demokratier har syv
land lignende nasjonallover, påpeker
Eugene Kontorovich i The Wall Street Journal. Ta for eksempel Slovakia. Deres
grunnlov omtaler «vi, den slovakiske nasjonen» og understreker «den naturlige
retten til nasjoners selvbestemmelse». Latvias grunnlov beskriver «den
ubøyelige viljen til den latviske nasjon til å ha sin egen stat og dens
ufravikelige rett til selvbestemmelse for å garantere eksistensen og
utviklingen av den latviske nasjonen, dens språk og kultur gjennom århundrene».
Om lag 25 prosent av Latvias befolkning er russere, men vi har ikke registrert
at Bergens Tidende svinger svøpen over regjeringen i Riga. Langt mindre med
demoniserende anklager om «apartheid».
BT: «Siden den gang har Netanyahu lovet sine
velgere å løse det «palestinske problemet» en gang for alle.»
Dette er ren diktning. Netanyahu har ikke lovet sine velgere
å løse det «palestinske problemet». Vi finner ingen spor av at han har sagt noe
slikt, og det vil være helt imot hans verdenssyn, talemåte og realpolitikk.
Netanyahu har i hele sin siste statsministerperiode fra 2009 vært opptatt av å
bevare status quo, og vært ekstremt varsom med omfattende tiltak. Han tror
heller ikke at konflikten med palestinerne skal bli løst med det første, helt
uavhengig av hva Israel gjør eller ikke gjør.
BT: «Hvordan annekteringen skal foregå, og hvilken
status den palestinske befolkningen skal få, er uavklart. Hvis palestinerne
fremdeles skal behandles som rettsløse beboere, er apartheidstaten Israel et
uomtvistelig faktum.»
Det er veldig få palestinere som bor i områdene som Israel
eventuelt planlegger å hevde full suverenitet over. Disse vil enten få mulighet
til å søke om israelsk statsborgerskap, slik palestinerne i Øst-Jerusalem har
fått, eller de vil bo i palestinske enklaver med stemmerett til palestinske
selvstyremyndigheter. Uansett vil de få status som beboere med permanent
oppholdstillatelse og israelsk-ID. Palestinerne ha aldri blitt behandlet som «rettsløse».
Israel er et av verdens mest rettsliggjorte samfunn, og palestinerne har
mulighet til å klage direkte til israelsk høyesterett.
BT: «Slike spørsmål, sammen med koronapandemien i
Israel, ser foreløpig ut til å ha satt selve den militære aksjonen på vent.»
Igjen dikter BT. En annektering vil ikke være en militær
aksjon, men en ren administrativ erklæring av at israelsk lov nå blir fullt ut
gjeldende på deler av Vestbredden.
BT: «Sanksjoner var også en naturlig reaksjon mot
Russland i 2014, etter at landet annekterte Krim.»
BT snur det på hodet. Det
juridiske prinsippet som forklarer hvorfor Krim var og forblir under Ukrainas
suverenitet gjør at Israels tilstedeværelse på Vestbredden er lovlig,
argumenterer jusprofessor Eugene Kontorovich.
BT avslutter slik: «Men hvis Israel insisterer på
å gjennomføre annekteringen, er det forståelig at kravet om sanksjoner vokser
ytterligere. Lite annet ser ut til å kunne påvirke Israels uansvarlige fremferd
akkurat nå.»
Helt siden starten har BT vært lunken til den jødiske
staten. I 1947 håpet de at amerikanerne ville snu i sin støtte til den jødiske
staten som var i framvekst, når de forstår hvor viktig den arabiske oljen er.
BT forventet at araberne ville gjøre Palestina til «en ny tilintetgjørelsesleir
for jødene». Professor Karl Egil Johansen, som har omtalt BTs syn på Israel i
boken «Jødefolket inntar en særstilling», skriver: «Trass i denne frykta for
kva som kunne skje med jødane når britane trekte seg ut, gjorde Bergens Tidende
ikkje forsøk på å forstå det sionistiske statsprosjektet, verken i lys av
holocaust eller jødane si lidingssoge meir generelt.»
73 år senere er det fortsatt ingen forsøk på å forstå.
