Torsdag 19. juli vedtok Knesset en lov som forankrer Israel som «det jødiske folkets nasjonale hjemland». I lederartikler reagerer Bergens Tidende og Fædrelandsvennen med å anklage Israel for apartheid. «I forrige uke ble det langt vanskeligere å snakke varmt om Israel,» istemmer Therese Sollien, kommentator i Aftenposten.
«At et demokrati av vestlig innretning innfører lover som eksplisitt diskriminerer store deler av befolkningen basert på etnisitet, finnes det knapt paralleller til i dag,» hevder Bergens Tidende. Loven «innebærer en systematisk diskriminering av landets minoriteter som ikke er jødiske,» hevder Fædrelandvennen.
Men det er ikke noe udemokratisk eller uvanlig med den nye loven. Blant europeiske demokratier har syv land lignende nasjonallover, påpeker Eugene Kontorovich i The Wall Street Journal. Ta for eksempel Slovakia. Deres grunnlov omtaler «vi, den slovakiske nasjonen» og understreker «den naturlige retten til nasjoners selvbestemmelse». Latvias grunnlov beskriver «den ubøyelige viljen til den latviske nasjon til å ha sin egen stat og dens ufravikelige rett til selvbestemmelse for å garantere eksistensen og utviklingen av den latviske nasjonen, dens språk og kultur gjennom århundrene». Om lag 25 prosent av Latvias befolkning er russere, men vi har ikke registrert at Bergens Tidende eller Fædrelandsvennen svinger svøpen over regjeringen i Riga. Langt mindre med demoniserende anklager om «apartheid».
Bergens Tidende hevder loven medfører at «arabisk mister statusen som likestilt nasjonalspråk». Hittil har hebraisk, arabisk og engelsk offisielt vært likestilt, en etterlevning fra den britiske mandattiden. I praksis har imidlertid hebraisk vært dominerende helt siden Israel ble opprettet som en jødisk stat i 1948. Nå blir hebraisk offisielt utpekt som «statens språk», men det blir samtidig slått fast at «det arabiske språk har en spesiell status» og at loven ikke skal gjøre noen skade på statusen til det arabiske språk før loven ble satt i verk.
Det er ikke noe udemokratisk i dette. De fleste multietniske, multispråklige statene i EU gir offisiell status bare til flertallsspråket. Spanias grunnlov gjør spansk til det offisielle nasjonalspråket. Den krever til og med at alle innbyggere kan dette språket, selv om deres morsmål er baskisk eller katalansk.
Sollien i Aftenposten mener det ikke er noen god nyhet at loven sier at «jødiske bosetninger (i Israel) er i nasjonens interesse». Det er ikke en nyhet i det hele tatt. Lovteksten følger opp det som var Folkeforbundets mandat til Storbritannia i 1922, nemlig sikre tett jødisk bosetning i området. Lovteksten er formulert slik: «Staten anser utviklingen av jødisk bosetting som en nasjonal verdi, og vil arbeide for å oppmuntre og promotere dets etablering og stadfesting.» Den gir ikke noen myndighet og fastslår ingen politikk. I motsetning har delstatsgrunnloven til Hawaii nedfelt særskilte bosetningsrettigheter for etniske hawaier. Loven gir dem særskilte landrettigheter.
Lovformuleringen er et resultat av landpolitikk som diskriminerer mot jøder, påpeker Kontorovich. Israelsk høyesterett har støttet arabere i å utestenge jøder fra sine boområder i Israel. I et motsatt tilfelle ble den samme retten nektet jøder. Palestinske selvstyremyndigheter har dødsstraff for dem som selger land til jøder. «Den nye loven fjerner ikke noen av disse urettferdighetene, den skaper bare en normativ motvekt,» skriver Kontorovich.
«Fortsetter Israel sin ferd mot det illeberale, kan det ødelegge alle fremtidens forsøk på å skape fred,» konkluderer Bergens Tidende. Har det slått redaktørene at det er nettopp naboenes illiberalitet, inkludert palestinernes, som har hindret fred i over 70 år?
Fædrelandsvennen ser ut til å beklage at «den nye loven formaliserer Israel som en stat for ett folk: det jødiske». Har de glemt at det var nettopp en jødisk stat verdenssamfunnet ga sin støtte til i FNs delingsforslag i 1947?
– Kanskje det beste beviset på at Israel trenger en grunnleggende bekreftelse på sin status som det jødiske folkets nasjonalstat, er iveren til så mange å fordømme tiltak som ellers i verden blir ansett som vanlige og kalle tiltakene udemokratiske, konkluderer Kontorovich. Artiklene i de norske avisene som kom noen dager senere, illustrerer hans poeng.
Feil moralsk barometer
Ingen israelske arabere blir negativt påvirket av den nye loven, som bare formaliserer det som i lang tid har vært realitet og praksis. Alle araberne som er imot at Israel skal være et nasjonalt hjemland for det jødiske folk, reagerer selvsagt sterkt negativt.
– For arabere som er bestemt på å se jøder som sine fiender, er den nye loven selvsagt et nederlag, men disse araberne burde ikke være noens moralske barometer. De er en skam, skriver Fred Maroun, en canadisk skribent med arabisk bakgrunn.
