- Artikkelen ble først publisert av Subjekt.no. Gjengis av MIFF med forfatterens tillatelse.
9. mars ble palestinaaktivist Mahmoud Khalil arrestert utenfor sin bolig i New York av U.S. Immigration and Customs Enforcement (ICE).
Jeg skal ikke ta stilling til det faktuelle og rettslige grunnlaget for arrestasjonen og om Khalil bør utvises eller ikke. Mitt utgangspunkt er den antisosiale dominansadferden som de propalestinske studentene ved Colombia og andre universiteter utøver særlig mot sionistsympatiserende jøder, som er blitt trakassert i auditorier, biblioteker og sovesaler.
Henter denne dominansadferden sin retthaverske selvtillit fra den settlerkoloniale teorien – en teori eller snarere et verdensbilde som har fått et solid fotfeste på mange humanistiske fakulteter?
Ikke en ny allianse
Våren 2024 skrev Paul Berman et essay om den antisionistiske bølgen som hadde oppstått på de amerikanske universitetene og i kunst- og kulturverdenen i kjølvannet av massakren 7. oktober 2023.
I denne antisionistiske bølgen ser han et meningsklima som han beskriver som en politisert arv fra den europeiske avantgarden, som i mer enn hundre år har vært drevet av ideen om at dype sannheter skjuler seg under det moderne livets falskhet og bedrag. Avantgarden ser det som sin oppgave å avsløre og formilde disse dype sannheter, slik at en ny tidsalder kan bryte frem.
Siden den nye tiden kan beskrives på ulike måter, har den europeiske avantgarden beveget seg frem og tilbake mellom det ytterste venstre og det ytterste høyre, mellom det vidunderlige og det grusomme.
Den politiserte versjonen av avantgardens estetikk er ifølge Berman en settlerkolonial ideologi som er inspirert av den franske filosofen Frantz Fanon (1925–1961), der den dype sannheten er at verden består av undertrykte og undertrykkere, av koloniserte og kolonisatorer. Fanon utviklet sin teori med utgangspunkt i den algeriske frigjøringskampen (1952–1962) mot Frankrike.
Mahmoud Khalil var en sentral frontfigur i Colombia University Apartheid Divest (CUAD), en koalisjon av over 80 studentgrupper. CUAD betrakter det palestinske folket som fortroppen for en universell frigjøring fra kolonialisme og imperialisme.
Hvis vi skal sammenfatte den politisk-ideologiske profilen til CUAD i én enkel formel, så er det islam-venstre. Støtten til den Iran-ledede motstandsaksen med Hamas, Hizbollah og Houthiene går hånd i hånd med støtte til sekulære palestinske grupper som PFLP, som i sin væpnede kamp er inspirert av marxist-leninistisk ideologi.
I den antikoloniale kampen har det imidlertid ofte kommet spenninger og brudd mellom de religiøse og verdslige, de islamistiske og marxistiske elementene i motstands- og frigjøringsbevegelsene. Det var tilfellet etter revolusjonen i Iran i 1979, og det viste seg i Algerie på 1990-tallet etter at det på 80-tallet hadde skjedd en politisk liberalisering som tillot flere partier. Da islamistene dominerte de to første valgomgangene til det algeriske parlamentet i 1991, ble det innført et militærstyre som utløste en borgerkrig mellom islamistiske opprørsgrupper og den algeriske hæren.
I den palestinske bevegelsen kan vi se en tilsvarende spenning og konflikt mellom det sekulære Fatah og det islamistiske Hamas, som i 2007 førte til et militært sammenstøt mellom partiene. I motstandskampen mot en felles fiende kan de sekulære og religiøse stå sammen – som i Algerie og slik PFLP i dag kjemper side om side med Hamas og Palestinsk islamsk jihad i Gaza.
Når de sekulære og religiøse skal styre sammen og etablere seg som regjeringsmakt, viser det seg imidlertid vanskelig å bygge bro mellom dem. Islam-venstre fungerer enhetlig i opposisjon, men slår sprekker i posisjon.
Vender seg mot islamsk teologi
CUADs Substack-konto har en interessant tekst, som jeg tolker som CUADs politiske linje: Skal den palestinske frigjøringskampen unngå stridigheter og konflikter etter at det palestinske folket har knust den sionistiske staten, må den revolusjonære marxismen la seg påvirke av den arabiske kulturen og bli omformet til en ideologi som står nærmere islam.
Nedvurderingen av islam uttrykker vestlige fordommer, som konstruerer en «Orient» som er Vestens antitese: tilbakestående, reaksjonær og kvinneundertrykkende, mener de. Slike orientalistiske synspunkter dukker også opp blant progressive, når islam avfeies som en reaksjonær ideologi som er til hinder for en revolusjonær, antiimperialistisk kamp.
Ifølge CUAD tilbyr den islamske teologien en potent kritikk av «skrekkbildet som den senliberale kapitalistiske-koloniale moderniteten har skapt: miljømessig super-utnyttelse, umettelig kapitalistisk rovdrift, nyliberale former for styring, fremmedgjøring, overvåking og undertrykkelse, fordrivelse og tvungen migrasjon, evigvarende kriger, nyfascistiske dødskulter som sionismen, og i den liberale modernitetens ultimate form, praktiseringen av folkemord, eller den totale døden av den andre».
Islam rommer imidlertid noe mer som peker mot en helt annen verden, fordi «den islamske tradisjonen har andre ontologiske premisser, spirituelt-etiske rammeverk, temporale resonanser og verdslige og hinsidige mål. Det vil si at den islamske tradisjonen gir grunnlag for å forestille seg en helt annen livsverden, hvis telos ikke bare er verdslig frigjøring (selv om det absolutt er en moralsk forpliktelse), men like viktig, en metafysisk reorientering og opphøyelse til det guddommelige».
Er ikke dette den politiserte arven fra den europeiske avantgarden i en ideologisk-religiøs språkdrakt?
Det dydige hatet
I sin bok «On Setter Colonialism» (2024) skriver den amerikanske poeten og litteraturkritikeren Adam Kirsch at dette ideologisk-religiøse språket, som appellerer til den islamske tradisjonen i den arabiske verden, samtidig finner gjenklang i den kristne tradisjonen, fordi konseptet om settlerkolonialisme tilbyr en politisk teori om arvesynden i protestantisk puritanisme.
Settlerkolonialisme forstås ikke som en forbigående hendelse i form en invasjon og erobring av et territorium. I stedet beskriver begrepet en vedvarende struktur i land som USA, Canada og Australia. Selvfølgelig ble disse landene etablert av europeere som kom – eller ble sendt – for å bo permanent i et nytt land. Det originale og nyskapende ved teorien ligger i insisteringen på at tidens gang aldri vil kunne gjøre disse inntrengerne eller deres etterkommere til autentiske innbyggere.
Dette betyr at volden som lå til grunn for en nasjons grunnleggelse, fortsetter å prege alle aspektene av dens liv, selv etter århundrer – økonomiske strukturer, forholdet til naturen og miljøet og relasjoner mellom kjønnene. Den eneste måten et samfunn kan rense seg fra denne synden, er å «avkolonisere».
Ifølge predestinasjonens logikk i den protestantiske puritanismen er det første skrittet mot frelse å akseptere at man er fordømt, noe Kirsch riktig observerer fører til en paradoksal stolthet over å erkjenne sin skyld. Den obligatoriske landerkjennelsen (Land Acknowledgement) om at universitetene som de settlerkoloniale studiene foregår på, opprinnelig tilhørte urfolk, fremføres i denne ånden, samtidig som alle vet at områdene aldri kommer til å gis tilbake.
Teoriens forkjempere har innsett at de aldri vil kunne mobilisere folkemassene bak et krav om å avvikle Australia, USA og Canada som settlerkolonier. Men hva, spør Adam Kirsch, om det fantes et land der settlerkolonialismen kunne bekjempes med mer enn ord? Hvor alle de ondskapene som tilskrives den – fra «åndelig tomhet» og «materiell grådighet» til økonomisk ulikhet, global oppvarming og folkemord – kunne få et menneskelig ansikt? Og hva om dette kolonisamfunnet var så pass lite og truet at ødeleggelse virket som en realistisk mulighet snarere enn en utopisk drøm?
Et slikt land ville være den perfekte målskiven for all den moralske lidenskapen og den retoriske volden som gir næring til bosetterkolonialismens ideologi. Det ville være et land man kunne hate på en dydig måte – særlig hvis det var hjemsted for et folk som den vestlige sivilisasjonen tradisjonelt har ansett det som dydig å hate.
