Storbritannia, Canada, Australia og Portugal anerkjente søndag «staten Palestina». Frankrike følger etter i dag, og det er ventet at også andre land gir sin anerkjennelse i løpet av FNs generalforsamling.
En ensidig anerkjennelse av «Palestina» før det foreligger en fremforhandlet løsning er oppskriften på mer konflikt, og det vil være en belønning av terror, skrev MIFF da Støre-regjeringen anerkjente «Palestina» i mai 2024.
«Palestina» oppfyller ikke betingelsene som Montevideo-konvensjonen setter til stater. «Palestina» er en fantasi, en forestilling, ikke en virkelig stat som oppfyller de juridiske betingelsene.
Tidligere Knesset-medlem Einat Wilf påpeker på X at palestinerne aldri har ønsket seg en stat. Gjentatte ganger har de avvist tilbud om en stat, for med vold fortsette å prøve å forhindre, og deretter fjerne, en jødisk stat, av enhver størrelse og innenfor enhver grense.
– Til palestinernes ære har de vært konsekvente i både ord og gjerning i over et århundre, og avvist ethvert forslag om å ha én arabisk stat til på landområdene til det nedlagte osmanske riket, hvis denne ekstra arabiske staten må dele grense med den ene suverene staten til det jødiske folket, skriver Wilf.
I februar 1947 sa den britiske utenriksministeren Ernest Bevin: «For jødene er det viktigste prinsippet opprettelsen av en suveren jødisk stat. For araberne er det viktigste prinsippet å motstå til det siste etableringen av jødisk suverenitet i noen del av Palestina.»
Den gang eksisterte ikke de nåværende unnskyldningene – bosetning, okkupasjon, Netanyahu.
I stedet for å bygge en stat, har palestinerne brukt landområder de fikk kontroll over som utgangspunkt til å gjennomføre brutale angrep på israelere på israelsk territorium – den morderiske andre intifadaen fra område A på Vestbredden og massakren 7. oktober fra Gazastripen.
– Bevins ord forblir nøyaktige og profetiske nesten åtte tiår senere, konkluderer Wilf.
Palestinske leder krever at 8-9 millioner etterkommere av 1948-flyktninger skal ha individuell «rett til å returnere» til forfedrenes eiendommer i Israel. Dersom dette kravet blir innfridd, vil jødene komme i mindretall i sin egen stat. Jødene (og andre etniske og religiøse grupper) har svært dårlige erfaringer med å leve som minoritet i arabiske land.
Kravet om «rett til å vende tilbake» gjør det meningsløst å snakke om «tostatsløsning. Med det mener palestinske ledere to arabiske stater fra elven til havet – en arabisk stat uten jøder på Vestbredden og Gaza, og en annen arabisk stat som skal erstatte Israel gjennom denne mekanismen med «flyktningretur».
Wilf stiller noen testspørsmål til «staten Palestina»: Er Palestina en stat med det formål å ta ansvar for å ha invadert Israel for å begå en forferdelig massakre? Er Palestina en stat for å erkjenne at de millionene som allerede bor i det Palestina ikke er og ikke kan være «palestinske flyktninger» inn i femte generasjon? Er Palestina en stat med det formål å avslutte fiksjonen om at millioner av palestinere har rett til å bosette seg ikke i den staten, men i en annen stat – Israel – som de aldri var borgere av, den såkalte «retten til å returnere»? Er Palestina en stat med det formål å overgi seg og avslutte krigen? Nei, for alle disse voksne formålene er ikke Palestina en stat, svarer hun.
Men er Palestina en stat med det formål å trakassere Israel i internasjonale organer (hele ICC-saken var basert på denne forestillingen)? Ja, da er Palestina i stor grad en stat.
Wilf har oppdaget at de fleste vestlige diplomater som hevder å ville gjøre godt, «egentlig bare ønsker å føle seg bra, fordi – som det er sant på så mange felt – krever det å gjøre godt ofte å gjøre ting som ikke føles bra i det hele tatt».
Freden i Europa etter andre verdenskrig ble sikret, ikke ved forhandlinger eller diplomati, men med at nazistene og deres allierte ble beseiret. Tyskerne ble okkupert og omskolert.
– Freden som Europa har nytt godt av i flere tiår er det vi ønsker for vår region, og det krever at palestinismens ideologi – den enestående besettelsen og organiseringen av et helt folk, ikke rundt å oppnå selvbestemmelse i deler av landet, men om å forhindre jødisk suverenitet i noe av det, ikke rundt å bygge for de palestinske araberne, men å ødelegge det de palestinske jødene har bygget – endelig vil bli beseiret, skriver Wilf.
Ingen vil fortelle palestinerne at de har tapt sin århundrelange krig for å forhindre eller fjerne den eneste jødiske staten. Ingen sier dem at de de må akseptere å leve ved siden av en jødisk stat, snarere enn på dens ruiner. Ingen ønsker å si at 1948-flyktningenes etterkommerne ikke har noen rett til å vende tilbake.
Bare slik kommunikasjon, selv om det ikke føles bra, vil gjøre godt og til og med kunne bringe fred, et århundre for sent, konkluderer Wilf.
