Her er hele artikkelen som MIFF fikk på trykk i Dagbladet onsdag 26. november. Se også lenkene for mer informasjon.
De absurde folkemord-anklagene
I lys av de mange døde kvinner og barn, de store ødeleggelsene og nøden på Gaza, er det lett å forstå at mange reagerer med avsky. Også vi i Med Israel for fred (MIFF) er sterkt berørt og føler på stor sorg. Vårt ønske er virkelig fred for alle, ikke bare jøder og israelere, men også palestinerne.
Kan Israels krigføring kalles folkemord? Lenge før siste Gaza-krig ble Israel anklaget for det. I 2022 sa Abbas at Israel har «begått 50 Holocaust».
De siste to årene før 7. oktober 2023 var Israel lurt av Hamas inn i troen på fred og det var fred. Nye fredsavtaler var på vei. Så startet terrororganisasjonen en avsindig brutal invasjonskrig mot Israel. Hvis ikke Israel hadde hatt et sterkt forsvar, kunne Iran, Hizbollah og Houtiene realisert målet om å utslette verdens eneste jødiske stat.
Straks Israel startet sitt militære svar for å nedkjempe Hamas, flammet anklagene om folkemord opp på ny. Kampanjen møtte bare beskjeden kildekritikk i norske media. De siste to årene har norske redaksjonsstyrte medier skrevet over 15.000 artikler hvor ordet folkemord er nevnt. Det er åtte ganger mer enn gjennomsnittet av artikler om folkemord i alle år tilbake til 1990 med mange virkelige folkemord i Rwanda, Kongo, Darfur – andre Midtøsten-kriger og millioner av døde.
NTB meldte i september at «forskergruppen IAGS [The International Association of Genocide Scholars] slår fast at Israel begår folkemord i Gaza» og at «86% av fagfolka støttet at Israel begår folkemord». Senere måtte NTB rette til at bare 28% av de stemmeberettigede deltok. Rettelsen var på sin plass, men ikke tilstrekkelig. NTB og de fleste media sa intet om hvor lite «faglig» denne «forskergruppen» var: Hvem som helst kunne bli medlem av IAGS for bare 30 USD. Den offentlige medlemslisten viste at 80 av 600 medlemmer bodde i Irak(!), et land uten akademisk miljø med ekspertise på folkemord.
Sara E. Brown, ekspert på folkemord og mangeårig medlem av IAGS, argumenterte imot resolusjonen før vedtak ble gjort, men ble avvist. Brown skrev: «Resolusjonen er feil i sin vurdering av Israels opptreden i Gaza. Den inneholder mange ubegrunnede påstander, er dårlig kildebelagt (ved bruk av sterkt partiske, tvilsomme kilder), og viderefører en bevisst forvrengt analyse av Hamas-krigen i Israel. Å handle i selvforsvar ved å delta i krig mot en eksistensiell trussel er ikke det samme som å ha til hensikt å ødelegge, helt eller delvis, det palestinske folket.»
Sentrale temaer blir knapt nevnt. Som at målet til Israels fiender er å begå folkemord og utslette Israel. Det nevnes ikke at få dør i Israel fordi de har investert i tilfluktsrom og forsvar av sivile. Motsetningsvis bruker Hamas enorme summer for å angripe Israel og skjule seg bak sivile, sykehus osv i det groteske håpet om at mange av deres egne sivile skal dø og gi kraft til deres propaganda.
Når slike opplysninger sjeldent kommer fram, er det vanskelig å forstå hvor grunnløse anklagene mot Israel er.
Vasily Grossman, den sovjetisk-jødiske forfatteren som selv opplevde både Stalin og Hitler, skrev i romanen «Liv og skjebne» følgende eviggyldige observasjon: «Fortell meg hva du anklager jødene for – så skal jeg fortelle deg hva du selv er skyldig i.»
Norske redaksjoner har de siste to årene trykket titusenvis av ord om «israelsk folkemord» – samtidig som de knapt har nevnt Hamas sitt offisielle mål om å utslette den jødiske staten. Grossmans linje har sjelden vært mer treffende: Den som roper høyest anklagen om at jøder begår folkemord, er ofte den som innerst inne bærer drømmen om å fullføre det selv – og norske medier har villig fungert som forsterker av nettopp den projiseringen.
