Det er Abdelkader (53), en ansatt ved gassanlegget, som gjengir gisseltakernes uttalelser til nyhetsbyrået Reuters og Dagbladet.
– Terroristene fortalte oss helt i begynnelsen at de ikke ville skade muslimer, men at de kun var interessert i kristne og vantro. De sa de ville drepe dem, sier Abdelkader, etter at han slapp ut i frihet.
For norske lesere kan uttalelsen høres dramatisk ut, noe som avslører en grell rasisme hos angriperne. Men dette er ikke noe nytt. Et jødisk samfunn med to tusen år gamle røtter i landet har opplevd det samme i moderne tid. Den samme rasismen som rammet gislene i In Aménas er årsak til at det ikke lenger er jøder igjen i Algerie.
- Når dette skrives er situasjonen for de ni norske gislene, ansatte i Statoil, fortsatt uavklart.
Jødenes historie i Algerie
Det har bodd jøder i landområdet som i dag er Algerie siden romersk tid, i mange hundre år før muslimske styrker erobret Nord-Afrika på 600-tallet.
Situasjonen for jøder i det kristne Nord-Afrika på 500-tallet og begynnelsen av 600-tallet var ikke bare enkel, og i første omgang ble situasjonen for jøder i noen områder bedre etter muslimenes erobring. Men ganske snart innførte muslimske herskere de såkalte dhimmi-reglene, som både ga jøder og kristne beskyttelse som anerkjent minoritet, men som også betydde en systematisk diskriminering og undertrykkelse. Jødene hadde en grunnleggende rettsløshet.
På 1100-tallet tok almohadene makten i store deler av Nord-Afrika (inkludert dagens Algerie) og det muslimske Spania. Da ble det slutt på det som hadde vært av toleranse. De gav jødene to valg: Å bli drept eller å konvertere til islam. Almohadenes styre gikk kraftig ut over jødene. Med de kristne i Nord-Afrika gikk det enda verre: Den kristne befolkningen ble helt borte.
Fra 1299 til 1683 bygde de osmanske tyrkerne opp et rike som til slutt nådde fra Algerie i vest til Det kaspiske hav i øst og nesten til Wien i Europa. Osmanene fortsatte å kreve inn ekstraskatt for dhimmier. Ellers var man i første omgang ikke alltid like nøye på dhimmi-reglene. Men fra ca. år 1600 og utover ble det en økonomisk stagnasjon i det osmanske riket. Styret ble mer undertrykkende enn før både for jøder og andre. Dhimmi-reglene ble strammet inn igjen. Det ble periodevis forbudt å bygge og reparere synagoger, og det ble forbudt med husmøter. Jødenes grunnleggende rettsløshet kom klart fram.
Frankrike kontrollerte Algerie som koloni og integrert del av Frankrike fra 1830 til 1962. Til tross for at Israel ble opprettet i 1948, var det ikke noen stor jødisk utvandring før Algeries uavhengighet nærmet seg. Noen tall indikerer en liten nedgang fra 140.000 til 130.000 jøder i tiåret 1948 til 1958.
Det var særlig to avgjørende hendelser som førte til den storstilte jødiske exodus fra Algerie, fortalte Lyn Julius i Times of Israel 19. desember 2012. Den berømte jødiske musikeren Sheikh Raymond Leyris ble drept mens han handlet på markedet i juni 1961. Leyris hadde vært et symbol på den felles arabisk-jødiske kulturen i landet, og mordet kan sees på som et forsøk på å ramme dette kulturelle samholdet. I desember 1962 kom det neste angrepet. Den store synagogen i Algiers ble nedbrent. Arabere herjet omkring og rev ned minneplaketter fra veggene, og satte fyr på bøker og Torah-ruller.
Jødene tok signalene. Allerede før Algerie erklærte uavhengighet 3. juli 1962, hadde nesten alle jødene, med unntak av noen få tusen, forlatt landet og dradd til Frankrike. Samtidig forlot et stort antall andre franske statsborgere også landet. Omlag ti prosent av jødene dro til Israel.
Algerie for muslimer
I 1963 ble det vedtatt en «nasjonalkode» i Algerie som bestemte at algerisk nasjonalitet bare kan gis til folk som har en far og en farfar som var muslimer i landet. Dermed var jødene utelukket fra å være fullverdige borgere.
Feltropet var nå “et muslimsk Algerie”, ikke “Algerie for algeriere”, skriver Julius. Ingen “utlending”, ikke en gang de som hadde sloss for FLN, fikk algerisk borgerskap, med mindre de hadde muslimsk far. Det var ikke noen plass for jøder i det nye Algerie, som det ikke finnes plass for jøder noe annet sted i den arabiske verden.
I dag har Algerie tilsynelatende et regime som slår hardt ned på jihadister. Men landet er fortsatt et sted hvor jøder ikke kan bo, og livet til ikke-muslimer henger i en ekstra tynn tråd.
Mange i Norge er kritisk til at Israel skal være en stat med jødisk identitet og med særrettigheter for jøder til innvandring. De samme kritikerne nevner aldri at jødisk liv i arabiske land er tilnærmet utslettet i løpet av de siste 70 årene. Selv de såkalte «moderate» palestinske ledere nekter å godta at Israel skal forbli en jødisk stat, mens de selv planlegger et «Palestina» som skal være arabisk og med islamske sharia-lover som grunnlag for lovgivningen.
Det ørlille området som Israel består av (ca. 1/15 av Norge, mindre enn 0,2 % av det arabiske området) er det som det jødiske folket har fått igjen etter å være fordrevet fra et stort antall land.
Det hører med til historien at mange av jødene som flyktet til Frankrike, nå blir utsatt for trakassering også i det franske samfunnet, ofte fra muslimske immigranter fra Nord-Afrika generelt, Algerie spesielt. Årlig er det omlag to tusen franske jøder som flytter til Israel, opplyste israelske myndigheter til Der Spiegel i mars 2012. 13 prosent av Frankrikes 500.000 jøder vurderer «seriøst» å flytte fra landet, viser en meningsmåling.
- Forstår du at jødene må ha et land hvor de kan leve i fred og verdighet og styre sin egen skjebne? Bli medlem i Med Israel for fred.
Denne artikkelen bygger i stor grad på arkivmateriale (som det er lenket til), og som er forfattet av Odd Myrland, redaktør av Midtøsten i fokus siden 1994.
