- Denne artikkelen er en del av serien Innføringsartikler, med noen av kjerneargumentene for Israel.
Da islam oppstod på 600-tallet, bodde de fleste av verdens jøder i områdene som ble erobret av araberne i generasjonene etter Muhammed. Mange steder oppfattet jødene i første omgang muslimsk styre som en forbedring, det var mye jødehat blant kristne.
Omar-pakten
Ganske snart innførte muslimene Omar-pakten, med regler om hvordan dhimmier («vantro», jøder og kristne) burde behandles. De har variert noe med tid og sted, men en del hovedregler har vært vanlige:
Dhimmier skulle betale ekstra-skatter, de fikk ikke ri på hest, de fikk ikke bygge nye gudshus og noen ganger ikke vedlikeholde gamle, de måtte ha klær som skilte dem fra muslimene, de måtte aldri slå en muslim (heller ikke i berettiget selvforsvar), fra 1300-tallet og utover måtte de oftest bo i ghettoer, de kunne ikke ha offentlige stillinger, i retten hadde jødens ord (ed) mindre verdi enn en muslims (falske beskyldninger ble ofte trodd av retten) og mange flere regler som gjorde jøder og kristne til annenklasses borgere. Mye av dette ble avskaffet i kolonitiden (fra 1800-tallet), da europeere overtok styret. Men forståelsen fra Omar-pakten ligger under, og noen av reglene blir fremdeles praktisert uoffisielt mange steder.
Noen steder beskyttet lokale herskere jødene. Jødene betalte mye skatt, og burde være i stand til å fortsette med det. Jødene hadde kontakter med jøder i andre land og stod noen steder for en stor del av utenrikshandelen. I muslimske stater kunne en muslim ikke ta renter av en annen muslim. Men jødene kunne ta det, og kunne derfor brukes som bankfolk.
Plyndringer og drap
Noen muslimske herskere var tolerante mennesker som gav jødene utstrakt frihet og lukket øynene for mange av Omar-paktens regler. Det gjaldt ikke minst noen steder der muslimene (eller den herskende retningen innenfor islam) var i mindretall og trengte en lojal gruppe til å hjelpe seg. Jødene stod så svakt at de var nødt til å være lojale overfor herskerne. Men fra 13-1400-tallet av var slike liberale tilstander sjeldne, og etter hvert flyttet tyngdepunktet av den jødiske befolkningen seg fra det arabiske området til Europa. Tross alt ble mulighetene større i Europa enn i det muslimske området.
Det har ikke vært noen Adolf Hitler i det arabiske området. Men gjennom historien har det vært en lang rekke pogromer, der mobben gikk amok i den jødiske ghettoen og plyndret, voldtok og drepte mange, i arabiske land som i Europa.
Jøder bosatt i det som senere ble kalt Palestina, var minst like sterkt diskriminert og forfulgt som i resten av det arabiske området. Ekstra-skatter og beskyttelsespenger gjorde at de ikke hadde råd til å bo der uten støtte fra jøder i resten av verden.
Les en lengre og mer utførlig utgave av denne artikkelen:
Jødenes historie i arabiske land før 1948
Relaterte artikler:
70 år siden jødemassakre i Bagdad
Midt under verdenskrigen skjedde en massakre som har havnet i historiens skygge. I løpet av to døgn ble flere hundre jøder slaktet ned, jødiske butikker plyndret og boliger brent ned. Nasjonalismens spredning i den arabiske verden ble slutten på et årtusenlangt jødisk liv i området.
Kristenforfølgelse i arabiske land
De «vantro» kristne blir behandlet akkurat slik jødene har blitt behandlet gjennom århundrene.
Minoriteter trenger egne stater
– Etter min oppfatning er feilen i Midtøsten ikke at jødene har fått et ørlite område hvor de kan være i flertall og styre sin egen skjebne, men at ikke også andre etniske og religiøse minoriteter har fått det (kurdere, drusere, koptere i Egypt, kristne og animister i Sudan m.m.). Måten det muslimske flertallet har behandlet og behandler sine minoriteter på, tilsier at de trenger egne stater, skriver Odd Myrland.
