Angrepet fra Hamas mot det sørlige Israel 7. oktober, og påfølgende kamphandlinger fra Hizbollah i nord, førte til at opp mot 250.000 israelere måtte flykte fra sine hjem i Sør- og Nord-Israel. Nå har rakettangrepene fra Gazastripen i stor grad stilnet i sør, så mange har begynt å flytte hjem igjen.
I nord derimot er det foreløpig lite håp om at de evakuerte kan returnere hjem med det første. Trusselen fra Hizbollah er høy og nesten daglig kommer det raketter. 80.000 er evakuert fra sine hjem i grenseområdene mot Libanon.
Allerede dagen etter massakren 7. oktober, da 3000 Hamas-terrorister stormet inn i Sør-Israel og drepte rundt 1200 mennesker og tok over 250 som gisler, begynte den libanesiske terrorgruppen Hizbollah å avfyre raketter mot Nord-Israel. Siden har de avfyrt flere tusen raketter fra Libanon mot Israel.
Ti israelske soldater og sju sivilpersoner har mistet livet i rakettangrepene fra Hizbollah. I tillegg er flere titalls blitt skadet, mange av dem alvorlig. Men det er ikke bare rakettene som er en trussel. Mange frykter også at Hizbollah skal infiltrere israelske byer og utføre en massakre, slik Hamas gjorde 7. oktober.
Israel har forsøkt å bruke diplomatisk press til å få Hizbollah til å trekke seg vekk fra grensen mot Israel, men så langt uten hell. Forsvarsminister Yoav Gallant sier det israelske forsvaret akkurat nå konsentrerer seg om Gaza, men at Israel vil fjerne Hizbollah fra grensen med makt hvis ikke diplomatiet lykkes.
Enn så lenge er det lite som tyder på at de 80.000 evakuerte kan returnere til hjemmene sine med det første. Mange av de evakuerte har nå tilbragt over fem måneder på trange hotellrom, som blir brukt til å huse de interne flyktningene. Andre har leid seg ny bolig eller bor hos familiemedlemmer eller venner.
Ingen av de evakuerte i nord vet når de kan returnere hjem igjen. Og ikke alle er sikre på om de noen gang vil returnere. Michal Nidam, som er skolerådgiver på en videregående skole, har gjennom sin oppvekst i Kiryat Shmona levd med trusselen fra raketter i store deler av sitt liv.
– Jeg vil ikke at mine døtre skal vokse opp slik jeg gjorde. Jeg har hatt angst siden jeg var liten. Jeg pleide å sove med fingrene i ørene, under sengen og mange ganger sov jeg med sko og tøy på for å være klar til å flykte, sier hun.
Familien bor nå på et hotell i Tiberias i Galilea. Hennes to tenåringsdøtre deler ett rom, mens hun selv deler rom med hennes to yngste døtre. I tillegg er rommet fylt opp med klær, personlige eiendeler og en liten hund.
De gjør det beste ut av situasjonen, men ikke alle familier klarer å bo slik over lengre tid. Evakueringen har også ført til at mange familier er blitt splittet. Mens Nidams mor har søkt tilflukt i Jerusalem har hennes 85 år gamle far nektet å forlate hjembyen. Nidams ektemann og flere brødre er også igjen i Kiryat Shmona, hvor de jobber for en frivillig beredskapsgruppe.
Rundt 3000 av de 22.000 innbyggerne i Kiryat Shmona er igjen i byen, enten fordi de har valgt det eller fordi de har essensielle jobber som må utføres.
Og mens fremtiden til innbyggerne i nord er uviss, så begynner livet sakte å vende tilbake til normalen igjen i det sørlige Israel. I byen Sderot, den største byen i nærheten av Gazastripen med 30.000 innbyggere, har skolene startet opp igjen og butikkene har åpnet dørene igjen. I flere av kibbutsene langs Gaza-grensen har mange begynt å bygge opp igjen husene som ble ødelagt.
Men i nord frykter mange at det kan gå over ett år før de kan flytte hjem igjen.
