Denne artikkelen bygger på et manuskript til et nærradioprogram i Stavanger i februar 1990. Den gangen var det PLO, med Yasser Arafat som leder, som var ansett som Palestina-arabernes representant.
En flyktning vender tilbake
I bøker og artikler skrevet av ulike PLO-tilhengere har vi flere ganger møtt en rørende scene. Med noen variasjoner er den slik: Hovedpersonen er en palestina-araber som flyktet fra Israel i 1948. Etter krigen i 1967 fikk han for første gang mulighet for å reise til Israel. En dag møter han opp med hele sin familie ved det huset han bodde i før han flyktet. Det er nå overtatt av jøder. Han ringer på, og ber høflig om han og familien kan få lov til å se dette huset, han er født der. Palestinerne går rundt i huset, ser på det, snakker litt med dem som bor der, takker høflig for at de fikk komme inn, og drar så tilbake dit de kom fra.
Når så araberne er vel ute av døra, følger en del filosofering fra forfatterens side, kanskje i form av å skildre følelser han mener de jødiske beboerne av huset har. Eller det kan f. eks. hete at Israel er et bra land, med lover og regler for det meste, unntatt det som har med palestinerne i alminnelig og palestina-flyktningene i særdeleshet å gjøre. For hvordan kan Israel bare overta husene til de arabiske flyktningene, uten en gang å gi noen form for erstatning? En slik rettsløshet tillates ikke overfor jøder.
Den andre siden
Nå skal vi fortelle den andre siden av saken også, og den har vi aldri sett hos Israel-kritikere. I det hele tatt er det typisk at Israel og dets venner forsøker å få med den urett som begge parter i konflikten har lidt og lir, mens motparten monomant utelater halvparten av bildet.
I dette tilfellet er den andre siden slik: Det store flertallet av de jødiske familiene i Israel er selv flyktninger som har måttet forlate hus og annen eiendom. Med et hederlig unntak for Vest-Tyskland har ingen av de landene de flyktet fra, gitt dem noen form for kompensasjon. [Siden har noen flere land betalt, men beløpene har alltid vært små. I Norge var øvre grense 200.000 kr per familie. Altså etterkommerne av det som under 2. verdenskrig var en familie, får maksimalt 200.000 kr på deling.]
Artikkel 1 i PLOs grunnlov, charteret, er slik: «Palestina er det palestinsk-arabiske folkets hjemland, og en udelelig part av det arabiske hjemland, og det palestinske folket er en integrert del av den arabiske nasjon.» (Sitat slutt.)
PLO har sittet gang på gang i toppmøte sammen med ledere fra alle de arabiske landene. Mange ganger, senest i sommer [1990], har PLO sammen med disse lederne krevd full erstatning for eiendom palestinere etterlot i Israel. Men de nekter å diskutere noen erstatning for jøder som flyktet fra disse samme landene.
Det flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Disse jødene skal ikke få noe som helst, men de skal værsågod betale erstatning til dem som flyktet andre veien. Dette er fullt ut i samsvar med tradisjonelle holdninger hos araberne overfor jødene, og det kalles til og med «like rettigheter for alle».
Israel derimot har en rekke ganger foreslått full erstatning begge veier. Det ville Israel tjene stort på – israelerne regner med at jødene etterlot mye mer eiendom enn araberne.
De som synes synd på de arabiske flyktningene, får påvirke araberne til å godta en gjensidig løsning. Men så lenge de arabiske landene – og mange andre land – ikke vil betale noe til jødiske flyktninger, kan ikke israelerne se hvorfor de skulle betale noe heller.
