Det sies at de israelske velgerne har gått mot høyre. Men det er ikke den mest nyttige måten å se det på. Et mer dekkende synspunktet er at de israelske velgerne i større grad enn noen gang tidligere har samlet seg i sentrum. Sentrum er representert ved Kadima og Likud, og likeså ved Arbeiderpartiet. Flere andre partier deler også i hovedsak den enigheten som omtales her.
Det store flertallet av israelere er enige om følgende:
Ønske om fred
Israel har et sterkt ønske om en varig, stabil fred med en tostats-løsning. Det gjelder også Likud. Israel er villig til å gjøre store innrømmelser for å oppnå dette.
Men det krever en sterk partner på den andre siden som kan gjøre innrømmelsene og gjennomføre dem, ikke minst i forhold til å stanse terror.
Ingen reell fredspartner
Hamas som gruppe har viet seg til varig krig mot Israel. Gaza er en base for angrep. Det er ikke mulig å få noen varig fred med Hamas, og heller ikke med Hizbollah – de mener at fred med Israel er en alvorlig synd mot Allah.
Fatah, som regnes som de moderate palestinerne, har mange ekstremister blant seg. Lederne er for svake og til dels også selv for ekstreme til å inngå noen omfattende fred. I tillegg kontrollerer ikke partiet Gaza, og lite tyder på at det vil få igjen kontrollen der i overskuelig framtid. Summen av dette er at det neppe kan bli en ordentlig fred på lang tid. Det vil da heller ikke på lenge bli noen endring angående Jerusalem og jødiske bosetninger på Vestbredden og Golan uten ordentlig fred.
Men for tiden fungerer et visst sikkerhetssamarbeid med Fatah på Vestbredden. Det gjør det mulig å redusere Israels sikkerhetskontroll noe og få en positiv økonomisk utvikling.
Det er ikke mulig å inngå noen varig, stabil fred med dagens regime i Syria.
Når Israel har gjort innrømmelser (som å trekke seg ut av Gaza), har det ikke ført til at hatet minket i den arabiske og muslimske verden. Verden ellers har heller ikke gitt Israel noen anerkjennelse, snarere tvert imot.
Et normalt dagligliv
Under de rådende forhold må Israel legge vekten på å gjøre dagliglivet så godt og normalt som mulig for vanlige folk. Regjeringen har først og fremst ansvar for sine egne borgere, slik det er i alle land. Men israelerne håper også på et best mulig liv for palestinerne, så langt det er forenlig med trygghet for Israel.
Israel må framstå som så sterkt at naboene ikke tør angripe. Terror må stanses, om nødvendig med bruk av makt.
Israel vil forsøke å ha et best mulig forhold til USA, Europa og andre land. Håpet er samtidig å isolere Israels fiender (særlig Iran, Hizbollah og Hamas) mest mulig.
Iran
Den store faren er at Iran får atomvåpen. Mange i Israel tror at noen av de herskende i Iran på ramme alvor ønsker å utslette Israel med atomvåpen. Den regjeringen som nå skal dannes i Israel, vil måtte ta de store avgjørelsene med hensyn til om og hvordan Israel skal bruke militære midler for å forsøke å hindre Iran i å få atomvåpen.
Personligheter og image
Rubin mener – og lignende tanker er uttrykt av andre israelske kommentatorer også – at i de viktige sakene er de store partiene i Israel nesten helt enige. Det er naturligvis forskjell mellom personlighetene til de politiske lederne. Partiene forsøker også å skape en atmosfære, et image, av en viss forskjell – men det dreier seg mest om ganske små symbolsaker. Netanyahu vil ikke bygge nye bosetninger. Livni vil ikke gi bort Øst-Jerusalem. De er i praksis enige om det meste.
Sterkere mot press
Herb Keinon, en av de ledende journalistene i Jerusalem Post, hadde 11. februar en artikkel til fordel for en bredest mulig regjeringskoalisjon. Han la særlig vekt på behovet som kan oppstå for å måtte si «nei» til USA. Han nevner våren 2002 da Israel satte i gang en stor operasjon på Vestbredden for å stanse en terror som krevde over 100 israelske liv i måneden. USA forsøkte å presse Israel til å vente. Men statsminister Ariel Sharon hadde 95 av de 120 medlemmene av Knesset bak seg, og sa at folket forlangte en stans i blodbadet. Noen måneder etter tvang en lignende situasjon Israel til å begynne å bygge sikkerhetsgjerdete («muren»).
Keinon håper, blant annet derfor, på en bred regjeringskoalisjon.
Kilde: En artikkel av Barry Rubin i hans faste spalte på jpost.com (Jerusalem Post) 9. februar 2009. Rubin er direktør for Global Research in International Affairs Center og redaktør for Middle East Review of International Affairs Journal and Turkish Studies. I tillegg altså en artikkel av Herb Keinon.
