Kommentar av Odd Myrland, redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1994.
De siste årene har det pågått en omfattende etnisk rensning i Midtøsten. Irak, Syria, Libya og Jemen er mer eller mindre gått i oppløsning, og mange venter at flere land skal følge etter, blant andre Saudi-Arabia. I Norge har flere begynt å oppdage det de siste ukene, etter at syriske flyktninger (og flyktninger fra andre land) strømmer inn i Europa i hundretusenvis hver måned.
Det som er skjedd og skjer i Irak, er at etnisk-religiøse grupper som er minoritet i et område (shia-muslimer blant sunni-muslimer og omvendt, kristne, yezidier, kurdere uansett religion) blir diskriminert, i beste fall, og ofte forfulgt og jaget med vold og drap av dem som er i flertall eller har størst våpenmakt i samme område. Millioner flykter og har flyktet, og de har ingenting å vende tilbake til.
Det var omlag 1,5 millioner kristne i Irak i 2003. Nå varierer anslagene mellom 200.000 og 300.000, og antallet er raskt minkende. Noen er drept, de fleste har flyktet til andre land. Noen av dem som fremdeles er i landet, er internt fordrevne, flyktninger i sitt eget land.
I Syria er lignende prosesser i gang, men det er litt annerledes fordi det der er en minoritet som har hatt og har statens maktapparat (Assad-familien er alawitter). I Syria var det mer enn 2 millioner kristne. Nå er mange internt fordrevne, og mange har flyktet ut av landet.
Flertallets vold og hevnaksjoner mot minoriteter skjer også i land som i utgangspunktet er kjent for mer moderasjon. NRK meldte 9. september 2015 om omfattende hevnaksjoner mot kurdiske mål i Tyrkia.
Ikke bare IS
Islamsk stat, (IS, tidligere kalt ISIL), har vært blant de mest brutale gruppene og fått mest oppmerksomhet i Europa det siste året. Men mange andre grupper, som styrte før IS fikk makten og/eller i områder hvor IS ikke har styrt, har også vært brutale nok til at kristne og andre minoriteter har flyktet i stor stil. Det eneste større området i Irak hvor kristne har kunnet føle seg trygge, er de kurdiske områdene i nord.
Kristne har altså ikke noe eget område å flykte til i Irak. Derfor har kristne vært sterkt overrepresentert blant flyktningene som har forlatt landet. Jeg har ikke registrert at noen av dem som snakker med gråtkvalt stemme om «våre troende brødre og søstre» når det kan brukes til å øke hatet mot Israel, viser noen særlig interesse for de langt, langt større katastrofene som rammer de kristne i Midtøsten fra muslimsk hold.
Professor Frank Aarebrot kritiserte nylig hvor passive norske kristne har vært i forhold til forfølgelsen av kristne i Midtøsten. Aarebrot mener det er feil å kalle de kristne som flykter fra Midtøsten til Europa for flyktninger. «De vil aldri kunne vende tilbake igjen,» sier han til NRK.
Da jødene ble jaget
Det har i historiens løp vært mange slike etniske rensninger i den muslimske verden. Noe av det mest relevante i MIFF-sammenheng er at så godt som alle jøder i de arabiske land (og i stor grad andre muslimske områder også) ble fordrevet fra 1940-tallet av og utover. Det flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere (palestinere) fra Israel. Dette er en av de glemte faktorene i den vanlige Midtøsten-debatten. Det var ca. en million jøder i arabiske land, nå er det færre enn ti tusen og stadig færre. Situasjonen for minoriteter nå i 2015 viser at de som kom seg vekk, bedømte framtidsutsiktene for jøder i de arabiske land rett: De hadde og har ingen framtid der.
Forholdene for religiøse minoriteter i arabiske land er i dag verre enn på lenge. Det er helt umulig at jøder kan bo i arabiske land i særlig antall i dag. Det samme gjelder andre minoriteter.
«Jødiske flyktninger har ingen rettigheter»
Jødene fant altså at de og deres etterkommere ikke hadde noen framtid i arabiske land, og nesten alle flyktet – de fleste med minimalt av eiendeler og de fleste til Israel. Vestlige land godtok at når jødene ikke kunne leve i fred, frihet og verdighet verken i Europa eller i arabiske land, hadde de rett på et lite område hvor de kunne være frie.
Men de arabiske land har ikke godtatt dette. Det kan se ut som et økende antall i Norge og Europa heller ikke godtar det. Den norske kirke ved Mellomkirkelig råd, Norsk Folkehjelp og Sosialistisk Venstreparti er bare tre eksempler på sterke aktører i Norge som går inn for en politikk som i praksis betyr at jødene ikke har rett til noe område hvor de kan være i flertall.
Blant palestinernes norske støttespillere er det få som sier i klartekst at jødiske flyktninger ikke har noen rettigheter. Men i de utallige bøker, hefter og artikler som disse folka har skrevet, kan jeg ikke huske noen gang å ha sett jødiske flyktninger omtalt. Det drøftes aldri hvilke rettigheter vel de måtte ha.
Det er ett unntak fra dette. Jens Olav Mæland, som representerer den kirkelige, internasjonale organisasjonen Sabeel, har skrevet ei bok som heter Glemt av sine egne. På side 209 nevner han at Israel har krevd at araberlandene skulle gi kompensasjon til jøder som flyktet fra araberlandene til Israel. «Dette motkravet har aldri fått tilslutning i det internasjonale samfunnet.» Det er helt åpenbart at Mæland og hans venner ikke har støttet Israels krav. Jødiske flyktninger har altså ingen rettigheter i landet de kom til, Israel. Og de har ingen rettigheter i landet de flyktet fra. Det er lett å forstå jøder som tolker dette som om det ikke er noen plass til dem i denne verden.
Andre regler når jøder jager
I 1948 flyktet ca. 700.000 arabere (palestinere) fra det som ble Israel. Det kan diskuteres, og blir diskutert, i hvor høy grad de ble jaget. Men her vil jeg, for argumentets skyld, forutsette at alle disse araberne ble jaget i like stor grad som de andre flyktninggruppene vi omtaler her.
Når jøder har blitt jaget, har de verken rett til erstatning eller noe annet, ifølge de mainstream norske Israel-haterne. Deres eventuelle rettigheter tas ikke opp, som nevnt. Det samme gjelder altså kristne og andre som blir jaget i Midtøsten nå. Ingen kjemper for rett til å vende tilbake for dem, slik Aarebrots uttalelse antyder.
Men når arabere (de fleste muslimer) flykter fra jøder, da gjelder plutselig ganske andre regler. Da har de ikke bare rett på erstatning. De har rett, nesten 70 år etter flukten, å få flytte tilbake til Israel med alle sine etterkommere (som har økt til minst 12 millioner) og få slektens eiendommer igjen. Hvor jødene i Israel skal gjøre av seg, er deres eget problem.
Dobbeltstandardens budskap
Hva er budskapet som muslimene fanger opp fra dette? Det er todelt:
a) Muslimer har full rett til å jage alle som ikke underkaster seg dem. Dette skal de kunne gjøre uten å risikere noe. De som blir jaget, har ingen rettigheter. Altså: Fritt fram for muslimer til å jage alle andre. Og dette gjelder ikke bare slik som mellom muslimer, hvor man jages til «sitt eget» etnisk-religiøse område. Det gjelder også om man ikke har noe eget område å flykte til, som er tilfellet for kristne og andre.
b) Ikke-muslimer kan ikke jage muslimer, heller ikke i nødverge for å skaffe seg et sted å være. Det er langt verre at muslimer må flytte noen kilometer eller i høyden noen få mil (slik de palestinske flyktningene måtte i 1948) enn at ikke-muslimer blir jaget og ikke har noe sted å gjøre av seg.
Når slike prinsipper følges, har europeerne grunn til å frykte for hva de selv og deres etterkommere vil oppleve etter som stadig større områder i Europa kommer mer og mer under muslimsk dominans.
Israel-modellen er løsningen
Hva er så løsningen på flyktningkatastrofen?
Rundt den tida da Israel ble opprettet, like etter andre verdenskrig og Holocaust, fikk jødene anerkjent av FN tanken om at de hadde rett på en stat hvor de kunne være i flertall og være frie. Bakgrunnen for det var at de ikke kunne leve i frihet og verdighet i resten av det som tradisjonelt var «det arabiske hjemland» og heller ikke i Europa.
Jødene sikret seg et lite område og forsvarte sine grenser med våpenmakt. Til tross for at det har vært ulike grader av krigstilstand hele tida siden Israel ble opprettet, har disse konfliktene vært langt mindre blodige enn konfliktene i og mellom nabolandene. Israel er et av verdens mest vellykkede land, på plassen foran Frankrike på FNs levekårsindeks, HDI. Også araberne i Israel har det bedre enn andre arabere i Midtøsten. På HDI har palestinerne på Gaza-stripen og Vestbredden 80 land under seg på rangeringen av levekår.
Feilen er ikke at jødene har fått en stat hvor de kan være frie og styre selv. Feilen er at ikke også andre grupper som ikke har noen stat, men likevel blir diskriminert, forfulgt og jaget, har fått sin egen stat.
Dersom muslimene og andre som jager etniske og religiøse minoritetsgrupper vet at de må betale for det, at de fordrevne da har rett til et eget område, vil det rimeligvis begrense den etniske rensningen. Dersom hver etniske gruppe som ikke får leve i fred, frihet og verdighet som minoritet får rett til sin egen stat, kan det være håp om at drepingen og fordrivningen en gang kan ta slutt. Slik det er nå, ser det ut til å ville fortsette i overskuelig framtid.
Konklusjon
Utviklingen i arabiske land har vist at det var riktig å opprette Israel. Jødene hadde ingen framtid der. Jeg tror det riktige ville være at også andre forfulgte minoriteter får et eget område.
Til slutt vil vi minne om at det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere (palestinere) fra Israel, og at flertallet av jødene i Israel har bakgrunn i muslimske land.
