- Denne artikkelen er skrevet av professor Efraim Inbar, direktør for Jerusalem Institute for Strategy and Security.
Gaza-krigen er ikke bare en regional konflikt. Den avslører hva som er hovedutfordringen til den amerikansk-dominerte internasjonale orden: kvartetten Kina, Russland, Iran og Nord-Korea. Hamas i Gaza bruker russiske, kinesiske og iranskproduserte våpen og har bygget tunneler etter modell av Nord-Korea. Iran forsøker å fremskynde en amerikansk tilbaketrekning fra Midtøsten, et mål som deles av Russland og Kina.
I tillegg til sin religiøse motstand mot den jødiske staten, har Iran etablert et nettverk av allierte terrorgrupper for å angripe Israel. Israel er en amerikansk alliert og den eneste staten i regionen mektig nok til å motsette seg Teherans imperiale og islamske impulser. Israel står som en vestlig bastion i regionen, og motsetter seg denne kvartetten.
I sivilisasjonsmessige termer har det østlige Middelhavet historisk sett fungert som grensen mellom vesten og «barbarene» som kommer fra øst. I antikken ble det persiske forsøket på å ekspandere vestover stoppet av grekerne. Århundrer senere stoppet venetianerne den osmanske framrykningen. Over tid fluktuerte denne grensen, noe som gjenspeiler maktbalansen mellom de forskjellige styrkene som kjempet for dens kontroll.
I dag er det Israel som hindrer det østlige Middelhavet i å falle inn under islamsk hegemoni. Jerusalem er engasjert i en krig for å ødelegge Hamastan, en radikal islamistisk stat ved Middelhavskysten. Israel har hjulpet Egypt, en middelhavsstat, med å bekjempe det islamistiske opprøret på Sinai. Det muslimske brorskapet, som styrte Egypt i litt mer enn ett år, er fortsatt den sterkeste politiske kraften i landet, og kan under visse omstendigheter potensielt gjenvinne makten. Nord for Israel langs Middelhavskysten ligger Libanon, hvor Hizbollah, en sjiamuslimsk stedfortreder for Iran, er den sanne herskeren. Israel virker innstilt på å beseire Irans hovedarm i regionen. Syria omslutter Libanon mot nord, langs Middelhavet og fra øst, og Israel kjemper mot den iranske tilstedeværelsen der.
Israels tette bånd med Hellas og Kypros bidrar til å balansere makten til Tyrkia, et land som har blitt ledet i mer enn to tiår av Recep Tayyip Erdoğan, en islamist som oppmuntrer til islamisering av Europa og har vært vertskap for både ISIS og Hamas. Dessuten ønsker Tyrkia seg kontroll over gassrikdommene i det østlige Middelhavet. Iran og Tyrkia har en interesse i å svekke den vestlige tilstedeværelsen i det østlige Middelhavet for å lette tilgangen til og innflytelsen over muslimene på Balkan, samt kontrollere rutene for ulovlig immigrasjon til Europa. Vest for Egypt langs Middelhavskysten ligger Libya, der Tripoli-fraksjonen i borgerkrigen er gjennomsyret av islamister og hjulpet av Tyrkia. Russland flørter også med islamske radikaler som Hamas og favoriserer en redusert vestlig rolle i det østlige Middelhavet for å nekte Europa tilgang til regionens energiressurser.
Gaza-krigen er også en manifestasjon av iranske ambisjoner om å ta over en region som en gang var en del av det persiske imperiet. Irans mullaer har forsøkt å føre en evig og uhemmet hellig krig mot den vestlige sivilisasjonen og å plassere Midtøsten innenfor deres innflytelsessfære. Mange av regionens militser har blitt trent, utstyrt og støttet av Iran og handler mot Israel og vestlige interesser. Iran og deres allierte er de viktigste utfordrerne til status quo og truer aktivt den nasjonale sikkerheten til pro-vestlige arabiske stater. De arabiske statene frykter Iran, mens Hamas er upopulære hos deres herskere. I Jemen forstyrrer houthiene navigasjonsfriheten i Bab El Mandeb-stredet, en viktig maritim åre som en betydelig del av verdenshandelen går gjennom. Nylig ble Kypros, en øy i det østlige Middelhavet og medlem av EU, lagt til listen over stater truet av Hizbollah – den islamistiske organisasjonen som kontrollerer Libanon.
Vestlig risikoaversjon og frykt for eskalering er kontraproduktivt. Mange steder blir tilbakeholdenhet ofte tolket som en dødelig svakhet og kan invitere til aggresjon. I motsetning til utbredte vestlige holdninger som ser på maktbruk som usivilisert og anakronistisk, ser folk i Midtøsten på det som et legitimt alternativ i internasjonale aktørers verktøykasse. I denne delen av verden, i mange situasjoner, er eskalering den beste måten å få slutt på vold. Bare eskalering kan få slutt på Hizbollahs utmattelseskrig mot Israel eller blokkeringen av Bab El Mandeb-stredet av houthiene.
Israel forstår at villighet til å eskalere og bære ekstra kostnader signaliserer en vilje til å nå nødvendige mål. Derfor hjelper det å avskrekke å bli oppfattet som villig til å eskalere. Frykt for gjengjeldelse tjener til å kjøle temperamentet over hele verden. Dette er begrunnelsen for den truende oppførselen til mobberen i et tøft nabolag som Midtøsten. Avskrekking må opprettholdes over tid ved sporadisk bruk av makt. Dette er det eneste smøremiddelet; tomme ord fungerer ikke.
Endelig har Gaza-krigen igjen avslørt palestinernes sanne farger. Deres egentlige problem er ikke hvor grensen mellom den palestinske staten og staten Israel går, men selve det faktum at det finnes en slik grense, ettersom så mange palestinere mener at det ikke er legitimitet for en jødisk nasjonalstat. Faktisk viser alle meningsmålinger at palestinerne ikke har gitt opp sine revisjonistiske drømmer og ikke er i stand til å bli fredelige naboer til den jødiske staten. Talsmenn for palestinske myndigheter har nektet å fordømme Hamas-grusomhetene den 7. oktober, og insisterte i stedet på at Hamas er en del av den palestinske familien.
I tillegg har palestinerne mislyktes totalt i å møte den weberske testen av stat – et monopol på bruk av makt. De etablerte to svake, korrupte og fragmenterte politiske enheter. Den nåværende palestinske politiske banen fører mot en borgerkrig ført av en rekke militser, som sett i andre arabiske stater, eller til en Hamas-dominert enhet. Å presse på for en palestinsk stat på dette stadiet vil bare øke sjansene for en dødelig israelsk-palestinsk krig der begge sider vil lide, men den palestinske smerten ville utvilsomt vært større. Status quo, selv om det er langt fra ideelt, er sannsynligvis det mindre destruktive alternativet.
Artikkelen er oversatt av Google Translate, og kontrollert og tilpasset av MIFF.
