Jerusalem og muslimer, kristne og jøder

Jerusalem er viktigst formuslimene når byen kontrollers av jøder.

Jerusalem er viktigst for muslimene når byen kontrollers av jøder.

I oktober 1998 hadde Moshe Kohn en artikkel i Jerusalem Post om de ulike religionenes forhold til Jerusalem. Dette er en fri gjengivelse av artikkelen.

I starten av Islams tid (på 600-tallet) var det en kort periode da muslimene bad vendt mot Jerusalem (slik jøder har gjort i årtusener, sml. Daniels bok 6:11). Det var et forsøk på å vinne de mange jødene rundt Medina for den nye troen. Ifølge professor Bernard Lewis, en kjent ekspert på Islam, var det også ett av flere forsøk jødiske konvertitter til Islam gjorde på å bringe jødiske ideer inn i Islam. Mye av Islam er jo avledet av jødenes Torah (Mosebøkene), Tenach (Det gamle testamentet), Det nye testamentet og ulike religiøse legender Muhammed hadde hørt.

Men det ble snart slutt på det, og siden har muslimene alltid bedt vendt mot Mekka – også de som bor i eller ved Jerusalem.

I de lange periodene da muslimer kontrollerte Jerusalem, er byen alltid blitt oversett og har vært i forfall. Muslimene har «hevet flagget» for Al Quds (som de kaller byen) bare når det tjente deres politiske formål.
Yakut, en kjent arabisk historiker på 1200-tallet, skrev: «Mekka er hellig for muslimene, Jerusalem for jødene.» Et resultat av det er at Jerusalem er nevnt 646 ganger i Bibelens gamle testamente, og Sion er nevnt 158 ganger. – I Koranen står det bare en henvisning som noen sier gjelder Al Aksa-moskeen i Jerusalem. Men det går ikke an, for den ble bygd lenge etter.

I 1229 ble det undertegnet en avtale mellom keiser Fredrik II og sultanen av Egypt, al-Kamil. Sistnevnte var barnebarn av Saladin, mannen som fikk fordrevet korsfarerne noen år før. Avtalen varte i 10 år. Keiser Fredrik II fikk der Jerusalem og noen andre steder. Det gjorde lite, sa al-Kamil, for Jerusalem var «bare noen få kirker og noen hus i ruiner».

I 1244 gjenerobret muslimene Jerusalem. Byen ble da liggende ubemerket. De muslimske helligdommene på Tempelfjellet forfalt og ble forlatt.

I 1922 hadde britene nettopp fått makten i Jerusalem. Da var det 28.100 arabere (av dem 14.700 kristne) og 34.000 jøder i byen. Under britene vokste antallet arabere raskt. I 1961 var det 81.000 arabere der. I 1967 var tallet gått ned til 68.900. Siden har tallet økt raskt, nå er det 185.600 arabere i Jerusalem (ifølge israelske tall, de arabiske er høyere).

Mens Jordan styrte i Øst-Jerusalem fra 1948 til 1967, var ingen utenlandsk arabisk leder på besøk i Jerusalem. Og kong Hussein (som styrte fra 1951) var der bare sjelden.

Interessant er det også at PLOs charter (som kanskje er delvis opphevet) ikke nevner Jerusalem.
Alt dette i sterk motsetning til jødene, som har vært i flertall i byen siden slutten av 1800-tallet, og som i årtusener har hatt Jerusalem som selve senteret for sine håp, sin tro og sine drømmer.

Relatert artikkel:
Islam og Midtøsten-konflikten

 

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

Har du kommentarer til artikkelen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site is protected by reCAPTCHA and the Google Privacy Policy and Terms of Service apply.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Opplever du problemer med kommentarfeltet? Send en e-post til post@miff.no for å beskrive feilen.

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart