Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Sett fra en alminnelig israelers synspunkt

For to dager siden [10. juni 2003] var jeg gjest i brylluppet til naboens sønn.

Konflikten


Jeg er ingen stor Sharon-tilhenger. Likevel, jeg vil takke Sharon for at han er villig til å forsøke, villig ti å ta upopulære avgjørelser, villig til å vise at Israel vil strekke seg langt etter en fredeligere tilværelse enn den vi lever under nå.

Han arbeider for «Magen David Adom» (Davids Røde Stjerne) (Den Israelske ambulanse og redningstjeneste).
Det var der han møtte sin tilkommende kone, da hun begynte som frivillig. Begge de unge valgte denne tjenesten etter endt militærtjeneste på henholdsvis tre og to år. De valgte yrker og oppgaver med tanke på å hjelpe og redde medmennesker.
Det var omkring 500 mennesker samlet til fest for å feire bryllup. De fleste gjestene var ungdommer som fremdeles gjør tjeneste i hæren.
En del var, i likhet med bruden, nettopp kommet fri fra uniformen og står på terskelen til å ta fatt på sin sivile utdanning. Mange av dem feiret og danset med riflene hengende over skulderen.

Da vi skulle dra fra bryllupsfesten, fikk vi problemer med å komme ut fra parkeringsplassen, fordi seks ambulanser var parkert i innkjørselen.
Slik er livet her: Til og med når du går i bryllupsfest, hvis du er soldat, må du bære med deg ditt våpen. Og hvis du er i medisinsk førstehjelpstjeneste må du ha ambulansen i nærheten. Du har aldri fri. Du må alltid regne med oppbrudd og utrykning.

Eyal, brudgommen sa til min kone: «Jeg håper virkelig ingen ting skjer i kveld, – jeg glemte å ta med personsøkeren min». Selv brudeparet regnet det som selvsagt at de måtte rykke ut om noe skulle skje! – Vel, – Eyal var heldig, han fikk sin fest og sin brud! Det var et fantastisk flott bryllup!

Neste dag så vi på TV: Ofrene for et nytt selvmordsangrep. Døde, skadede, sjokkerte. Vi så også flere av bryllupsgjestene fra kvelden før. Ungdommer som hadde danset i bryllupet. Nå jobbet de for livet for å forsøke å redde liv!

4. juni møttes Bush, Sharon og Abbas til toppmøte i Aqaba.
Det ble holdt vakre og diplomatiske taler om fred. Antagelig var ordene velmente også.
Jeg velger å tro det!

Den neste uken ble 23 israelere regelrett myrdet av terrorister.
I løpet av den samme uken ble 10 palestinske selvmordsterrorister registrert. Ni av dem ble stoppet, overmannet eller drept av den israelske hæren.
En av dem ble ikke oppdaget og 16 israelere døde som følge av det. Fire – fem ganger så mange ble såret. Her er ingen stans i terroraktiviteten. Jeg vil snarere hevde det motsatte. Hamas og andre terrorgrupper som er totalt i mot alle fredssamtaler og fredsprosesser, gjør alt de kan for å skade Israel og underminere de såkalte fredsanstrengelsene.

Og verden forventer at Israel skal være passiv. På den ene siden sies det: «Ikke forvent at palestinernes statsminister Abbas kan stoppe Hamas. Han er for veik politisk til å klare det.» Samtidig forteller verden oss: «Vær passive, ikke gjør noe. Stopp aksjonene mot terroristene, fordi disse aksjonene bare underminerer de palestinske anstrengelsene for selv å kontrollere terrorismen og det gjør Abbas enda svakere».

Jeg vet ikke om den politiske «timing» var den beste for det mislykte forsøket på å eliminere Hamas-lederen Abdel Aziz Rantisi, som overlevde da et israelsk helikopter skjøt mot hans bil i Gaza by sist tirsdag. Jeg vet bare at vi ikke har råd til å vente på at Mahmoud Abbas «skal bli sterk nok» til å løse problemene! Dette koster oss liv, blod, sorg og angst hver dag.

Eller som statsminister Ariel Sharon uttrykte det da han sa til parlamentslederne i Knesset: «De palestinske lederne er som sutrende småbarn. De bekjemper ikke terror. Abbas er som en kylling som fjærene ennå ikke er riktig utvokst på.» Han sa videre at Israel vil fortsette å reagere på terroren inntil den palestinske «statsministeren» virkelig begynner å gjøre det samme.

Jeg en en alminnelig mann, med en alminnelig forstand, en alminnelig familie, alminnelige følelser og ganske alminnelige tanker. Jeg er ingen stor Sharon-tilhenger. Likevel, jeg vil takke Sharon for at han er villig til å forsøke, villig ti å ta upopulære avgjørelser, villig til å vise at Israel vil strekke seg langt etter en fredeligere tilværelse enn den vi lever under nå. Og ikke minst er jeg takknemlig til Sharon for at han er villig til å stå i den umenneskelige, umulige og utakknemlige jobben det er å være dette landets statsminister just nå og for at han ikke er villig til å inngå kompromisser med terroren.

Dette er bare litt slik sett fra mitt ståsted. Fra en helt alminnelig israelsers synspunkt.

 


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart