- Følgende artikkel er skrevet av Alex Krumer, professor i sportsøkonomi ved Høgskolen i Molde. Innlegget stod først på trykk i Klassekampen mandag 20. januar og gjengis med Krumers tillatelse.
Jo nærmere vi kommer fotballkampen mellom et israelsk og et norsk fotballag, jo flere artikler og debattinnlegg tar til orde for boikott av Israel. Dette minner om Eurovision Song Contest i mai i fjor, da vi opplevde et lignende bombardement av slike innlegg.
Det israelske fotballaget Maccabi Tel Aviv skal snart spille mot Bodø Glimt, og det israelske landslaget skal møte det norske landslaget i mars og oktober. En oppfordring til boikott ble nylig publisert i en artikkel i Klassekampen. Den var skrevet av Johannes Nymark, presentert som førsteamanuensis emeritus ved NHH.
Da jeg så på profilen hans, forventet jeg en ekspert på Israel-Palestina-konflikten eller idrett, men i stedet fant jeg at hans ekspertise ligger i språk og kommunikasjon, spansk språk, sosiolingvistikk, språkpolitikk, og historie og samfunn i Spania og Latin-Amerika. Det er selvfølgelig greit – alle har rett til å mene noe om alt – men den akademiske presentasjonen skapte en forventning om en annen type ekspertise.
I artikkelen oppfordrer Nymark til boikott av Israel, samtidig som han bagatelliserer palestinsk vold. Han unnlater å nevne massakren 7. oktober og manipulerer med definisjoner. For eksempel skriver han at laget fra Palestina-mandatet under britisk styre i 1934 besto av briter, jøder og arabere. Palestina, som det het frem til 1948, hadde både jødiske og arabiske palestinere. Men når vi ser på lagoppstillingen fra kampen mot Egypt, finner vi bare jødiske navn: Willi Berger, Avraham Reznik, Pinhas Fiedler, Zalman Friedmann ‘Dzampa’, Gdalyahu Fuchs, Yohanan Sukenik, Amnon Harlap, Peri Kraus, Paul Kastenbaum, Haim Reich og Avraham Nudelmann. Med sin ekspertise innen lingvistikk burde han ha forstått dette. Dessuten kunne han lett ha funnet arabiske spillere på dagens israelske landslag, som Mahmoud Jaber, Mohammad Abu Fani og Diaa Sabia. Dessuten var en annen muslimsk spiller, Bibars Natcho, kaptein på det israelske landslaget frem til han la opp som landslagsspiller i 2023. Dette harmonerer ikke med påstanden om apartheid.
Videre sammenligner forfatteren Russland og Israel og spør hvorfor Israel ikke er utestengt slik Russland ble. Hovedforskjellen er selvsagt at Russland invaderte et suverent land (Ukraina), mens Israel ble angrepet av Hamas og Islamsk Jihad, som bevisst myrdet, voldtok og kidnappet sivile bare fordi de var israelere eller jobbet i Israel.
Jeg har lest mange oppfordringer til boikott av Israel, og det de har til felles, er at de utelater grusomhetene den 7. oktober 2023. Det er også tilfellet her, og forfatteren bruker et manipulerende språk for å fremstille Israel i et negativt lys og bagatellisere palestinsk terrorisme. Han nevner for eksempel 250 studenter som ble «massakrert» før OL i 1968, med henvisning til «slaktingen av palestinere». I skarp kontrast til dette beskriver han beskriver han terrorangrepet under OL i 1972, der 11 israelske idrettsutøvere ble drept av palestinske terrorister, på følgende måte: «17 mennesker ble drept av palestinske Black September i en aksjon mot det israelske OL-laget». Dette viser hvordan språket kan brukes til å bagatellisere grusomheter.
La oss se på sportshistorien som Nymark beskriver. Han hevder at Israels, Storbritannias og Frankrikes angrep på Egypt i oktober 1956 førte til en anti-israelsk stemning i Afrika og Asia, noe som gjorde at ingen land ønsket å spille mot Israel. Ifølge ham førte dette til at Israel ble medlem av UEFA i 1994. Dette er en overforenkling. Under VM-kvalifiseringen i 1958 nektet alle nasjoner å spille mot Israel, men israelske lag deltok likevel i asiatiske turneringer og vant Asian Champions League og Asian Cup på 1960-tallet. Etter politisk press fra arabiske land ble Israel utvist fra det asiatiske fotballforbundet i 1974, og har siden vært en del av de oseaniske og europeiske forbundene. Algeriske og iranske idrettsutøvere boikotter fortsatt alle konkurranser mot israelske utøvere. Som vi ser har slike boikotter aldri bidratt til fred.
Neste gang Nymark skriver om Midtøsten og Israel, ville det være klokt å bruke mer tid på å sette seg inn i fakta. Det ville bidra til et høyere akademisk nivå i diskusjonen.