Morten Horn, overlege ved nevrologisk avdeling ved Oslo universitetssykehus, er klar i sin vurdering. Han sier til Dagbladet at det har vært uetisk å holde Ariel Sharon i live så lenge.
Denne artikkelen er ment å gi nyanser i denne saken. Jeg starter med en personlig opplevelse.
Min mor
I juni 1991 lå min mor i koma med respirator på intensiv-avdelingen på sykehuset. Etter noen dager vinket en lege min far og meg inn på et rom. Han spurte om vi var klar over at for hver dag som gikk, ble muligheten for at mor skulle våkne igjen mindre, og at vi nærmet oss det tidspunktet da legene ville skru respiratoren av. De regnet med at hun da ville dø ganske raskt. Vi sa at vi hadde sett tegn til reaksjoner fra henne, blant annet når vi ropte hennes navn. Men det trodde ikke legen var bevisst. Han sa at før de skrudde av respiratoren, ville de ta hensyn til familiens oppfatning. Men det var legen som tok avgjørelsen, og vi fikk inntrykk av at det ikke var snakk om mange dager vi kunne utsette avgjørelsen.
Vi spurte hva som ville skje dersom mor overlevde uten respirator, men ikke våknet. Da ville de, forstod jeg, etter ei tid stanse intravenøs næring, med andre ord tørste og sulte mor i hjel. Det kunne vi protestere mot, men det ville ikke nytte i lengden.
Nå ble dette ikke aktuelt i vårt tilfelle. Mor våknet en dag eller to etter vår samtale med legen. Og selv om hennes hjerne var noe svekket av at hjertestansen varte litt for lenge, levde hun tre og et halvt gode år hjemme sammen med oss før hun døde av kreft. Hun kjente alle rundt seg, kunne lese m.m.
Jeg er blitt minnet om dette når nå Ariel Sharon ligger for døden etter en årrekke i koma, som det vel heter for oss legmenn. Medisinsk sett er det forskjell mellom koma og PVS (persistent vegetative state), som er det mest korrekte medisinske navnet på Sharons tilstand.
Israelsk ekspert på etikk
På den engelske dagsrevyen for IBA torsdag 2. januar 2014 var det et intervju med Jonathan Halevy. Han er ekspert i medisinsk etikk ved Shaare Zedek-sykehuset i Jerusalem. Han ble spurt om det var etisk å holde Sharon kunstig i live i den tilstanden han var. Han svarte, fritt gjengitt, at det ikke er noe enkelt svar på dette. Det som er avgjørende i Israel, er hva pasienten ønsket for seg i en slik situasjon. Og hvis han ikke har gitt uttrykk for en oppfatning i saken før han kom i koma, har familien det avgjørende ordet. Den medisinske staben tar riktignok hensyn til hvor velbegrunnet de ulike familie-medlemmers standpunkt virker å være og i hvilken grad pasienten antas å ha hatt lignende oppfatninger. Når familien er samlet og har en klar oppfatning, blir det slik den ønsker. Ofte går ønsket ut på å «la naturen gå sin gang». Da får pasienten et minimum av behandling og dør raskt. Men dersom familien ønsker det, blir pasienten holdt i live.
At Sharon ble holdt i live, har altså ingenting å gjøre med at han har vært statsminister. Ved flere institusjoner i Israel blir folk i permanent vegetativ tilstand holdt i live i årevis. Det er altså ikke som i Norge. Men det er ikke vanlig at slike pasienter lever så lenge som Ariel Sharon har gjort, siden 2006. Så langt fritt etter Halevy.
Vi kan tilføye at hjernetester av Sharon har vist aktivitet. Når han for eksempel fikk se bilder av ulike hus, var det ingen aktivitet. Men når han fikk se sitt eget hus, var det aktivitet. Likeså var det ingen aktivitet når han fikk høre stemmer av tilfeldige mennesker. Men når han hørte noen i familien, reagerte hjernen. – Hans sønner mener at han oppfatter noe av det de sier. Det har tydelig vært familiens ønske å holde ham i live.
Utfyllende stoff
En artikkel på Wikipedia (den virker velinformert på meg som legmann) gir forskjellige vinklinger på PVS (persistent vegetative state). Interesserte anbefales å lese den og annet faglig fundert stoff. Jeg skal bare fritt nevne noen få punkter.
I USA kan man få denne diagnosen og få avslutte behandlingen som holder pasienten i live etter 4 uker, i Storbritannia må det gå ett år.
Noen pasienter i PVS kan reagere på stimuli (slik Sharon altså har gjort). Det har også vist seg de senere årene at noen pasienter som har fått diagnosen PVS, egentlig feiler andre ting (feildiagnose). Noen av disse kan være i en minimally conscious state, altså ha en viss bevissthet. Det har også hent at personer med PVS i sjeldne tilfeller våkner opp igjen, selv etter å ha ligget lenge.
Konklusjon
Vi bør anerkjenne at dette er et komplisert spørsmål, hvor legevitenskapen neppe ennå har alle svarene, og hvor religion og menneskerettsspørsmål kommer sterkt inn. Israel gir større rom for å lytte til familien enn vi gjør her i Norge. Horn er tydelig på at legen har det siste ordet i Norge. Jeg vil ikke nødvendigvis kalle det mindre etisk at familien får bestemme.
