- Her følger et forhåndsskrevet manus. Talen som ble framført kan avvike noe. Se video av talen.
Shalom! Hjertelig takk for en ny mulighet til å tale til Oslo Symposium. Når du er her, ikke se bare her fram på talerne, se rundt deg der du sitter! På raden foran deg, bak deg, til høyre og venstre, ser du noen av Israels mest trofaste venner i Norge.
Her ser jeg mange som på ulike måter og gjennom ulike organisasjoner fyller israelske hjerter med takknemlighet. Og vi er glad for at Israels venner i Norge også finnes i flere bevegelser som ikke er representert her i dag. Sammen har vi alle betydd en forskjell og sammen vil vi fortsette å bety en stor forskjell i framtiden.
Det er noen jeg ikke ser her. Jeg ser ikke noen som til enhver tid støtter alt det som skiftende israelske regjeringer eller organisasjoner gjør. Jeg har aldri møtt noen slike Israel-venner. Har du?
Nei, det er motstanderne av Israel som dyrker myten om at slike Israel-venner finnes. Men vi er ikke tankeløse, hjelpeløse nikkedukker for en fremmed makt.
Israelerne er jo ikke enige med seg selv en gang! Det er det som er demokrati. Og det var det vi på ny så et så godt eksempel på ved Knesset-valget for to dager siden.
Israel har et mye større religiøst og politisk mangfold enn Norge. Israelerne slipper mye av den politisk korrekte tvangstrøyen. Deres frihet er jo en av de mange gode grunnene til at vi støtter Israel i et nabolag fullt av ufrie, nasjonalistiske eller religiøse diktaturer.
—
Av og til får jeg høre innvendinger mot pro-israelsk arbeid i Norge: «Det nytter ikke!», blir det sagt.» Folk vil ikke høre sannheten om Israel.»
Men vår erfaring er at det nytter å kjempe for det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland. Det nytter å formidle israelernes egne perspektiver. Det nytter å samle Israels venner til felles innsats. Det er jo denne konferansen et bevis på! Bare siden sist gang, for to år siden, har vi hatt mye å glede oss over.
Importen fra Israel øker til nytt rekordnivå år etter år.
Vi har fått en statsminister som sier hun ønsker å styrke de økonomiske og kulturelle relasjonene. Erna Solberg har valgt statsråder hvor dette finner støtte, ikke statsråder som kaster appelsiner fra seg i forakt dersom de har blitt modne på et israelsk appelsintre.
Senest i fjor, på Slottet, har kong Harald skålt «for Israels folk og for de gode forbindelser mellom våre to folk» foran hele den norske regjeringen.
Karl Johan ble kledt i hvitt og blått under statsbesøket til president Peres.
Ville noe av dette funnet sted dersom ingen norske velgere stod opp for den jødiske staten?
Ville vi sett og hørt dette dersom det ikke fantes organisasjoner og medier som setter fokus på Israels sak?
—
Og det er enda mye mer å glede seg over.
Under overflaten, på bunnen av Middelhavet om du vil, skrives et nytt norsk og israelsk gasseventyr.
Alle statlige, høyere utdanningsinstitusjoner i Norge tar i år i bruk et israelsk bibliotekssystem.
Tror dere dette ville skjedd dersom Israel-venner lot boikott-tilhengerne rå grunnen i den offentlige debatten alene?
Kringkastingsrådet har sluttet med ensidig, politisk velsignelse av NRKs dekning som «god og balansert». Nå gir de overraskende sterk kritikk. Tror dere det ville skjedd dersom ikke venner av Israel tok til motmæle mot propagandaen?
—
Den kanskje største politiske seieren til Israels venner den siste toårsperioden kom i høst. Et nesten samlet Storting avviste å følge Sveriges elendige eksempel med anerkjennelse av en palestinsk stat. SV ble stående alene. «Det må være en realitet vi anerkjenner – ikke en visjon,» svarte Arbeiderpartiet.
Senterpartiets Liv Signe Navarsete kom med den avvisningen jeg likte best av alle: Hun slo fast: «Vi vil ikke anerkjenne Palestina før Palestina anerkjenner Israel.»
Er det fortsatt noen som tror det ikke nytter å informere om Israels sak? Noen vil høre, og disse gjør en forskjell.
—
Men det er mye mer vi kan gjøre. Kampen er ikke vunnet.
La meg peke på noen alvorlige utfordringer. Men også litt om hva vi kan gjøre med dem – sammen.
Norges største fagforening arbeider for internasjonal handelsboikott av Israel. Hva har du gjort med det?
Jeg er redd det sitter noen her som fortsatt er blant Fagforbundets 360.000 medlemmer. Nesten alle som er her har nære familie eller venner som er medlemmer. Det er snakk om 13 prosent av den norske arbeidsstyrken. Hva har vi sagt til Fagforbundets medlemmer etter at årsmøtet vedtok boikotten for halvannet år siden? Hvor mange har vi fått med på å melde seg ut av Fagforbundet i protest?
En av Norges største barne- og ungdomsorganisasjoner, de kaller seg en kristen forening hele to ganger i navnet, går inn for «bred økonomisk boikott av Israel». Hvor mange barn eller barnebarn har du som er medlem i Norges KFUK-KFUMs mange kor eller sportslag? Hvor mange av ungdommene i din menighet eller ditt nabolag drar til deres festivaler og leirer?
Har du fortalt disse hvor forkastelig det er av KFUK-KFUM å velge seg ut den eneste jødiske staten i verden som det eneste boikottmål? Har du fortalt dem, vennlig, men bestemt, hvor opprørt du er? Har du stanset dine gaver til alle de kirkelige organisasjonene som i ulike former kjemper for boikott av Israel? Eller støtter du fortsatt dem som har gjort det til sin gudsdyrkelse å sverte Israel?
Det er deilig å komme her og få en klapp på skulderen som en god Israel-venn av andre gode Israel-venner. Men hvor villige er vi til å synge ut i hverdagen, også når det er upopulært? Kanskje du er blant dem som kjefter på boikottorganisasjonene, men som samtidig er med på å finansiere dem? Israels sak i Norge vil ikke bli vunnet dersom vi fortsetter slik.
—
Og vi har flere utfordringer.
Mellomkirkelig Råd i Den norske kirke mener Norge bør anerkjenne Palestina som stat. Tenk på det, Kirken er blitt mer tro mot palestinernes prosjekt om å fjerne Israel fra kartet enn 94 prosent av Stortinget!
Alle som gir ensidig anerkjennelse av Palestina – uten at det har kommet en forhandlingsløsning – sier til palestinske nasjonalister: «Dere kan opprette arabisk stat nummer 23, og muslimsk stat 57, samtidig som dere kjemper for at verdens eneste jødiske stat skal forsvinne.» I stedet for å lyse velsignelse over dette, burde prester og biskoper gi det sitt rette navn: Hykleri!
Ensidig anerkjennelse nå sier til palestinske islamister: Dere kan fortsette krigen, og verve nye generasjoner av barnesoldater. Vi skal, lover kirken dem, kjempe for å oppheve blokaden av Gaza. De sier ikke hva som blir resultatet: En fri våpenstrøm inn til Hamas og Islamsk Jihad.
Har du protestert mot Kirkens anti-israelske politikk? Har du gjort alt du kan gjøre for å bety en forskjell?
—
Vi har allerede gledet oss over de positive signaler fra regjeringen, men også med Høyre-Frp-regjeringen er det utfordringer. Store utfordringer. I 2014 ga Utenriksdepartementet minst 94 millioner kroner i bistand til palestinerne gjennom norske organisasjoner som deltar i anti-israelske kampanjer eller går inn for full eller delvis boikott av Israel. Vil du at dine skattepenger skal bli misbrukt slik?
Profilen på Norges støtte til palestinske, internasjonale og israelske organisasjoner er minst like betenkelig, men det har vi ikke tid til å snakke om nå.
Våre krav må være klare:
- Kunnskapsdepartementet må få inn i norsk skole undervisning om jødiske flyktninger fra arabiske land. Norske elever må få vite hvordan Israel har vært og fortsatt er en nødhavn for jøder fra hele verden.
- Utenriksdepartementet må presse palestinerne til å avvike sitt groteske belønningssystem for barnemordere.
- Børge Brende må fordømme hvordan Fatah og PLO-ledere stadig oppvigler til hat og hyller mordere av jødiske barn.
- Regjeringen må gjøre det klart til palestinerne: Dere kan aldri få en stat før dere anerkjenner at Israel har kommet for å forbli som en jødisk stat.
—
Til slutt. Men hva om Israel ikke får fred i vår levetid, i våre barns levetid? Er da hele statsdannelsen feilslått? For det første: Vi tenker ikke slik om statene i Europa, som ble til gjennom århundrer med konflikt.
Israelerne lengter etter fred, men ingen av partiene som ble valgt inn i Knesset tirsdag har noen illusjoner om at freden er like rundt hjørnet. Det beste mange av partiene håper på, er en minst mulig blodig skilsmisse fra sine nærmeste naboer.
Men hvis det ikke er noe ekte, levende håp om fred, hvorfor prøve å fortsette å bygge en jødisk stat i Midtøsten? Hvorfor bruke energi på å støtte dette fra Norge?
Israel ga det jødiske folket håp etter at alt håp hadde dødd i Holocaust. Israel representerer for jødene livets seier over døden, håpets seier over fortvilelsen. Hver dag seks millioner jøder begynner en ny dag i Israel, ropes det gjennom historien: «Hitler, du vant ikke! Du tapte!»
I Israel har jødene fått et hjem. I sitt hjemland, vunnet tilbake etter to tusen år med tvungen eksil – har jødene i løpet av drøyt hundre år blitt synlige som et folk, gjenoppvekket et språk og blitt en aktør i verdenshistorien. Jødehatere forstår hva Israel har betydd for jødene. Derfor er moderne antisemitter alltid også antizionister.
Også vi forstår hva Israel har betydd for jødene. Derfor er vi zionister. Vi er zionister med stolthet og glede! Ta med deg noen av utfordringene jeg ga, og vi skal få enda mer å glede oss over neste gang! Hjertelig takk!
